Fornuftens fengsel

Jeg liker ikke det forrige innlegget mitt.. jeg hadde håpet at jeg ikke hadde trengt å være så direkte.. at linjene mellom det jeg skriver skulle tale for seg selv. kanskje gjør de det også for noen selv om jeg ikke vet det. men det jeg ser er altså enkelte kommentarer og tilbakemeldinger som tyder på det motsatte. For eksempel: men HVA er din diagnose?? HVA er din lidelse? hele poenget mitt er jo at det ikke skal kunne svares på med ett ord. 

(bare for å nevne det: jeg har fått tilbakemeldinger og kommentarer som viser meg at noe likevel har nådd fram til noen også. så er det sagt.)

I alle fall så må jeg være tydelig med en ting: jeg klandrer ingen for at verden er som den er (hvis noen skulle oppfatte det slik ut fra forrige innlegg). det som kan oppleves som sinne, det er ren og skjær fortvilelse.. som jeg ikke makter å holde inni meg lengre. og snart kommer det bare ut som rene skrik. eller som ingenting. skjønner dere?? jeg skriver altså denne bloggen i visshet om at den dagen er like rundt hjørnet, og da må jeg ha noen ord å vise til, eller noen ord som andre kan vise til.. det er DET denne bloggen er. tankene mine, som jeg prøver å skyte ut, hulter til bulter, rett og slett i et desperat forebyggende tiltak! for det jeg prøver å si: dere kjenner meg som rolig og talefør. snart sitter jeg der og skriker. eller får ikke ut et skrik engang. og da kan dere i det minste vite noe om at det ikke alltid var slik. og kanskje på den måten også vite noe om hvorfor det er slik at noen ikke klarer å snakke. eller skrike engang. de som har "forsvunnet inn i seg selv", men kanskje egentlig sitter der på innsiden og roper NEI NEI til det som foregår rundt dem av behandling, behandling i beste tro og mening.

men hvor var jeg.. jeg vil ikke bli oppfattet som sint. men er det egentlig sinne? hvorfor er det ikke sinne? eller. hvorfor kan det ikke komme ut som sinne? for jeg er ikke slik. og det er også en del av hele bildet, og også en del av hele mitt problem. kanskje en kjerne. for slik er det: Selv om kroppen min har sinne i seg, kan jeg aldri slippe det ut. hvorfor? fordi fornuften min alltid rekker å gjøre meg oppmerksom på at det er ingen her som fortjener å bli kjeftet på. ikke "slemme" folk, ikke dårlige bøker, ikke en stol som står i veien.. selv om de kanskje gjør det, faktisk fortjener kjeften, så sier i alle fall fornuften til meg at det er ikke personen (eller stolen), det er situasjonen.. SELV når denne personen (la oss bare snakke om personen) er av typen som kjefter på meg fordi HAN ikke er klar over at det er situasjonen. og DET gjør meg heftig forbannet, når JEG ikke får lov å være urimelig av MIN fornuft. men så må jeg bite i meg også denne frustrasjonen, fordi fornuften min forteller meg igjen: det er ikke dette mennesket sin feil at det ikke vet bedre, at dette mennesket ikke er rammet av "innsikten" som forhindrer deg i å kunne rope.. altså: jeg rekker ikke å kjefte tilbake, før jeg blir stoppet av meg og min forbanna forståelse. slik har det vært så lenge jeg kan huske. derfor kjenner jeg med aldeles ikke igjen når folk snakker om sin bekymringsløse barndom, eller om en standhaftig og "bråkjekk" ungdomstid. "come an", sier de. "Du må jo ha slamret med noen dører, du også?" Men jeg har ikke det. og det er veldig ensomt.

Og ikke minst skaper det problemer i samtaler hvor man ikke vil framstå som en arrogant idiot som aldri kan si seg enig i at man har vært dum eller tankeløs. folk liker ikke sånt. eller de tror ikke på det. tror jeg. så jeg sier det ikke. men kan jo heller ikke lyve. det går i mot mine innebygde verdier. men verre enn at det skaper sosiale problemer, for en som anser seg å være av den meget sosiale sorten, det er jo det rent følelsesmessige. å ALDRI kunne få utløp for raseri og følelser, fordi fornuften hindrer deg. for jeg har vært gjennom både barndom og pubertet, rent kroppslig, med alle følelser som henger med.. men kroppens alder har ikke stemt overens med hodets. den 10 år gamle Silje har på en måte forklart den 5 år gamle hvorfor hun ikke fikk den isen. osv. og dermed kunne ikke 5-åringen reagere "naturlig". eller 15-åringen.. og i mangel på noen utvei, har følelsene blitt sendt innover. noe sånt.

(Bare for å møte kritikken før den kommer: De som har møtt meg ute på byen har kanskje en annen opplevelse, men nå snakker jeg om i edru tilstand, tilstanden hvor fornuften er intakt. ja.. alkoholen er en annen ting (som dreier seg om det samme): for meg har alkoholen vært det eneste stedet hvor følelsene har fått sluppet til.. hvor jeg har kunnet reagere "urimelig" (hvor "urimelig" for meg egentlig bare er det som er "naturlig") uten at hjernen har forhindret meg i å gjøre det. for å gjøre forklaringen kort: jeg har brukt å si at monsteret tar over når jeg drikker. drikker nok. det stemmer også. for jeg er ikke der. (jeg har som oftest såkalte "blackouts" hele kvelder). så monsteret får altså utløp for noe, men ikke jeg (siden "jeget" er det som faktisk opplever) som ikke er der. Det JEG får ut av det er å måtte gjøre opp for hva monsteret har funnet på, dagen etter, selv om jeg egentlig er uskyldig. for monsteret er altså følelsene mine som jeg nedtrykker, i edru tilstand (altså i sann tilstand) i troen på at det er til det beste, eller i troen fornuften min har på at det er til det beste.. nok om dette nå.)

så har det ikke bare vært følelsene som fornuften har vært et fengsel for. jeg har alltid fundert over livet, og over menneskene. allerede på barneskolen var jeg for eksempel meget skeptisk til teknologiutviklingen. tror du noen av de andre barna ville snakke med meg om det? nei. på ungdomskolen, der mørket også inntok kroppen min, kunne jeg ikke skjønne denne interessen av å henge med de populære bare fordi de var populære og siden det var det mine venner og omgangskrets var opptatt av, falt jeg av lasset. og siden mørket nå hadde inntatt meg så ble ikke akkurat gutteproblemer og pubertetsproblematikk noe jeg klarte å konsertere meg om.

det er dette jeg snakker om når jeg snakker om å ikke passe inn i verden. og se for deg å være inne i et rom du ikke føler deg hjemme i, med folk du ikke identifiserer deg med.. du blir engstelig og vil vekk. da kan du tenke deg om dette rommet er verden. DA kan man snakke uggenhet, da. ikke akkurat rart jeg har slitt med skjelving.

for å komme tilbake til grunnen for at jeg i det hele tatt begynte å skrive denne teksten: det forrige innlegget. der jeg prøver å formilde teorien om at grunnen til at jeg har det slik som jeg har det nå (og også har hatt det slik i alle disse årene) er det at jeg alltid har vært "klar over" at verden går i feil retning uten å kunne ha snakket med noen om det.. (misforstå meg rett.. jeg har snakket OM det med lærere og foreldre, mine kjære foreldre som alltid har vært over gjennomsnittlig interessert i å høre på barnet sitt, men aldri opplevd at de også ser det jeg snakker om, at de også har tenkt hva jeg har tenkt. i senere år har noen av mine venner, gjennom for eksempel studie, fått økt interesse for tema som jeg ville snakke med dem om for flere år siden.. og da er det på en måte for sent. ikke fordi jeg vil. men fordi jeg ikke kan hente tilbake entusiasmen og tankeprosessene jeg hadde på det tidspunktet jeg funderte over temaet. igjen blir jeg til "bedreviteren" som dreper stemninga HVIS jeg sier sannheten. men jeg vil ikke være "bedreviteren" eller drepe stemninga, så jeg forsøker å jatte halvveis med, forsøker å hente fram hva jeg tenkte på det tidspunktet, forsøker å glede meg over at NÅ snakker vi i det minste om det, men det blir ikke noe moro for meg.. det gir ikke meg noe.) 

så passer jeg ikke inn blant menneskene i systemet slik det er. det er ikke en "konklusjon" basert på følelse, det er basert på iherdige analyser, erfaringer og grubling, fornuft. og da har jeg ennå ikke nevnt andre bivirkninger av fornuften og "innsikten": for å si det kort: prestasjonsangst, på alle plan. og også enda flere.. men poenget mitt akkurat nå er i alle fall at nettopp på grunn av fornuften har jeg likevel aldri klart å bli sint på menneskene for det, ei heller verden.. ikke engang DET får jeg lov til! Fornuften: Ja, vel, så er vi destruktive, men så er vel det menneskets natur. vi kan ikke stoppe vitenskapen. vi kan ikke stoppe teknologiutviklingen.. og vi kan ikke alle sammen gå rundt og stille spørsmål til hvert steg vi tar. det er vel en overlevelsesmekanisme i oss, å hele tiden distrahere seg. enten man er klar over at man distraherer seg eller ikke. det er bare det at jeg KLARER ikke distrahere meg. jeg trodde jeg hadde klart det. men når du først kjenner dypet, så er det ingen vei tilbake. og nå har jeg enda en gang, på helt absurd vis greid å skrive enda en tekst.. med den forbanna fornuften min. som ennå klarer å snakke. som ennå klarer å holde LIVSFAREN i sjakk. i FULL visshet om at det ikke er lenge igjen før det sprekker. og JEG blir den hylende, hysteriske kvinnen som låses bak lukkede dører, skjermet for omverdenen.

HVOR SKAL JEG GÅ??

jeg deler dette i full visshet om at det jeg deler ikke kommer til å bli forstått, men med håpet om at noen kanskje likevel skjønner hva jeg snakker om. hvis jeg en dag klarer å oppklare, får jeg heller gjøre det. ahh.. jeg føler ikke jeg kan dele det.. fordi jeg vet så godt at det jeg skriver sikkert kan puttes inn i en eller annen diagnose og så vil jeg få råd ut i fra det, råd som ikke passer på meg fordi jeg mener at jeg ikke kan puttes inn i noen diagnose (mer om det lenger ned i teksten).

så er det dette: at jeg egentlig må vente med å legge fram noe av det jeg tenker til etter at jeg har blitt en gammel mann (noe jeg ikke kommer til å bli, fordi jeg er kvinne (å nei.. nå tror garantert noen at problemet mitt er at jeg er født i feil kropp eller noe.. bare.. nei)), slik at de der ute i det hele tatt skal anse meg for å være skikket og livserfaren nok til å kunne uttale meg.. HVORFOR er det "gitt" at livserfaring henger sammen med hvor mange år man har levd og ikke med HVA man faktisk har levd i løpet av årene? hvorfor ikke slik det er: at livserfaring kommer ikke med alder, men med hva du har nådd å oppleve, erfare følelsesmessig og intellektuelt, på kort eller lang tid?...forhåpentligvis mer om dette siden..

uansett: for å forhindre misforståelse så mye som mulig: DETTE ER BARE DELER AV HVA JEG OPPFATTER OG FORSTÅR, MEN DET ER HVA JEG MAKTER Å FORMIDLE I DENNE TEKSTEN OG JEG BER OM AT DEN LESES SLIK SOM DETTE: som DELER AV BAKGRUNNEN FOR MIN FORTVILELSE, i et forsøk på å forklare hvorfor min fortvilelse ikke er en sykdom i seg selv, men faktisk er knyttet opp til helt reelle ting.. dessverre.. 

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. sitter og rugger fram og tilbake. får ikke puste. angsten buler ut i hele kroppen min. ikke fordi jeg er redd for at folk skal drepe meg, eller engster meg for å gå ut av døren.. nei.. de bagatellene der har jeg slitt med i periodene hvor jeg har hatt håpet om at det skulle bli bra, altså skulle overleve, og dermed klarte meg "bedre". denne angsten gjør ikke plass til slike "bekymringer".

hvorfor? 

fordi jeg er livredd. helt enkelt LIVREDD. hele tiden.

hvorfor?

Fordi det er uutholdelig i kroppen min, uutholdelige smerter. smerter som, hvis de var fysiske, hadde ført meg rett på akutten. og livredd nettopp fordi jeg KAN ikke dra på akutten. Fordi såret sitter INNI meg. og de har ikke tilgang. Jeg er livredd, fordi jeg er i livsfare. og kroppen min vet det. og livredd fordi jeg ikke aner hvor jeg skal gå?? fordi jeg vet: at det er ingen plass å gå.

medisiner? skal jeg virkelig ta de medisinene nå?? må jeg bare det?? som siste "utvei"? men jeg kan ikke ta noen medisin.

hvorfor?

jeg skulle så ønske at det fantes en "medisin" som funket. jeg vet at det som er tilgjengelig av "medisin", disse pillene som mennesket har framstilt kjemisk, legges fram som at de faktisk kan fungere. en løsning som vi skal tro på. som de som har framstilt dem kanskje tror på selv også. i mangel på bedre alternativer tar vi pillene, og gir vi ut pillene, i håp om, og i tro på, at de er "hjelp". men nei.

her er min 99 prosent sikre oppfatning, basert på år med erfaring og refleksjon: medisiner (for psyken) er i beste fall hva smertestillende er for kroppen med fysiske smerter.. de er symptomdempende ja, men også bare det.. og det kan absolutt fungere hvis du har brukket en fot, hatt en operasjon.. du skal bare lindre smertene til behandlingen er over, til kroppen leges. MEN du lar ikke være å operere såret ditt, og bare går på smertestillende.. da vet du at selve såret vil bare fortsette å blø, selv om du KJENNER det mindre. til slutt får det fatale følger. slik er det jeg ser på f.eks antidepressiv. jeg kan bare lindre smertene når jeg samtidig VET at kjernen forblir intakt. det vil altså bare forlenge bedringsprosessen, og kanskje til og med FORHINDRE meg i å kunne bedres (fordi jeg ikke lenger har kontakt med kjernen, som bare forverres i perioden jeg ikke har det). og dessuten er det ikke slik at du bare kan ta en pille og merke med en gang om de faktisk demper smertene dine.. du må gjennom en lang "tilvenningprosess" (på opptil en mnd) med økt angst, økt suicidalitet, mulige hallusinasjoner osv.. kanskje en måned FØR du EVENTUELT (jeg tror ikke engang på effekten) kan få hjelp til å takle smertene uten at smertene blir borte.

innleggelse? jeg skulle så ønske at det var en reell hjelp.. men det er det ikke.

hvorfor?

ligge der, i en annen seng, med de samme plagene? INNI systemet som jeg FEBRILSK prøver å finne alternativer til. (systemet hvor det også jobber flinke folk som dessverre ikke strekker til innenfor de rammene som er satt opp rundt dem)

dra til utlandet? foreslår min søster. det er det beste forslaget hittil. har tenkt tanken selv. at det er eneste mulighet. men hvor skal jeg dra? klarer jeg å dra? jeg har ikke krefter til det. og dessuten: de har muligens ikke erfaring til å hanskes med mine plager som jeg mener henger sammen med vestlig kultur. vestlig verden.. som prakkes på resten.. litt etter litt.. spiser opp det som jeg mener er siste håp.

hvorfor?

jeg er et menneske som stiller spørsmålstegn til hele systemet. har jeg gjort siden jeg var veldig liten og ennå ikke hadde oppdaget at andre IKKE gjorde det samme. jeg henger ikke med på at effektivitet og framskritt urokkelig henger sammen. ser hvordan verden forfaller, og hvordan jeg ikke klarer å leve i den mens jeg ser at den nettopp gjør det, uten at andre ser det med meg. jeg stiller spørsmålet HVORFOR, ikke HVA, og klarer ikke lenger se på at HVA er det eneste folk har "tid" til (i effektiviteten og framskrittet som de tror på). jeg stoler ikke på diagnoser og heller ikke tilhørende behandling fungerer på meg (og andre som meg). de er jo bygget opp av det samme systemet, den samme verdensoppfatningen. jeg stoler ikke på diagnoser, på samme måte som at jeg ikke stoler på begreper og definisjoner.. på vitenskapen. på at dette paradigmet vi lever i nå er noe riktigere enn de forrige (som vi lærer på skolen at det er, at vi liksom har gått framover), når jeg mener at det bare er ANNERLEDES. filosofi er avleggs, hører jeg.. vi har ikke tid. vi har ikke tid, fordi vi er for opptatt med å ødelegge verden og oss selv.. jeg vet at det nå fokuseres på yoga og mindfullness.. det er vel et salgs steg i riktig retning.. eller.. jeg har mine tanker om det der også, men det må bare.. det er det jeg mener... jeg har ikke krefter til å legge fram alle nyanser og deler av diskusjonen som hele tiden foregår inni meg (og som har foregått siden meget tidlig alder), refleksjon kalles det vel.. poenget er uansett det at jeg tror at jeg nå er helt ødelagt, det har gått mot dette hele veien, jeg har kjempet i mot, prøvd å passe inn (og klart det med glans), men nå er jeg altså helt ødelagt, og vet ikke om jeg kan reddes.min teori er at jeg ikke er syk fordi jeg har en eller annen feilkobling, men at jeg har BLITT syk av å leve i en verden jeg ikke passer inn i. sånn sett kan du si at jeg har en feilkobling. født med feil sammensetning.. med egenskaper som tvinger meg til å leve utenfor boblen jeg så gjerne skulle ønske jeg bare kunne hoppe inn i. 

jeg skriver denne bloggen i håp om en dag å få formidlet mitt verdenssyn, (og med mitt verdenssyn mener jeg helt ydmykt slik jeg ser verden) i håp om at noen der ute ser den slik som meg.. noen som ennå ikke har blitt like ødelagt, eller som har det, men likevel har klart å finne en vei. men jeg tror aldri jeg klarer å få formidlet det jeg ønsker.. derfor i første omgang: få fram at HELSEVESENET SLIK DET ER I DAG, DET FUNGERER IKKE. jeg er et (ennå) levende eksempel på det.. (det fungerer på noen områder, jada. men det håper jeg at dere skjønner at jeg vet...) men JEG sitter altså her og ser (gang på gang).. at det ER INGEN PLASS Å GÅ! for meg. og jeg har "gått" mye.

ps: jeg vet også at for noen er det tilstrekkelig med diagnoser, eller bare det å snakke med noen. folk som tror på systemet, som har konkrete problemer, som bare trenger å tenke høyt. for dem passer den ordningen vi har. men jeg snakker ikke om dem. jeg snakker om meg.

jeg publiserer dette fordi jeg må.. jeg håper at jeg en dag får krefter til å underbygge poengene mine.. slik jeg har underbygd dem for meg selv.. men jeg har ikke krefter til det nå. så da må jeg nøye meg med det jeg får ut.. og bare frykte reaksjonene.. og bare frykte at jeg ikke kommer til å klare å svare på dem. rent fysisk. ikke fordi jeg ikke har svar.

Hvorfor du ikke kan hjelpe meg

I dag har jeg vært hos en ny psykiater. Mobiliserte kraft jeg ikke har og dro til ham i det syltynne håpet om at han kanskje var den "ene" jeg ikke enda har møtt. Dette er hva jeg skrev etter møtet med ham:

(oppklaring i ettertid, etter kommentar på innlegget: hadde håpet at det skulle framgå av teksten at det var et skuffende møte. det framgikk visst ikke. sikkert bra mann, flink psykiater.. og ikke minst snill som satt av tid til meg. men ikke en som kan hjelpe meg. jeg prøver å formidle hvorfor i teksten.)

Se for deg at livet er en vei, en vei som krysser andre veier, (andre liv). Mange går seg vill. Prøver nye veier. Noen havner i grøfta. Du kjenner bildet? Livet er en vei. Men se da for deg at du har havnet ned i en grop, et hull i verden, som du ikke kommer deg opp av. Så dyp er gropen at ingen verken ser eller hører deg nedi der. Og langt der oppe hører du dem gå forbi. Hører dem snakke. Om livet. Om grøfter. Og om håp. Om folk som har gått seg vill, men kommet hjem, om folk som har falt i grøfta, men blitt hjulpet opp igjen. Men hva hjelper det deg? Der du sitter? Som ikke har gått deg vill eller havnet i en grøft.. men som sitter, alene nede i gropa, langt langt der nede, utenfor rekkevidde?

Du vet at det eksisterer stiger der ute, der oppe, og milelange tau. Men du vet ikke om det finnes noen så lange at de kan nå ned til deg. Og om de finnes: Hvordan skal noen vite at de må sende dem ned til deg? Der du sitter, langt der nede i gropen de ikke vet eksisterer. For hvordan kan de vite? Når ropene forsvinner før de kan nå opp, utover kanten.  

Og folk (inkludert behandlere) snakker til deg som om du fortsatt hadde tilgang på veien, som om du bare hadde gått deg vill, eller lå der i en grøft.. og du prøver å rope til dem! Jeg sitter fast i gropen! Ikke gå forbi! Jeg sitter fast her nede! Men de hører ikke.. fordi det er umulig å høre.

Du kan ikke hjelpe en som sitter i en grop så dyp at du, som er der oppe på, eller like ved, veien, ikke vet at gropen eksisterer engang, med hånda som rekker ned til den som ligger i en grøft.

Jeg har ropt og ropt, prøvd å bygge stiger, lage tau, klatret og klatret oppetter veggene.. jeg vil tilbake til veien! Eller en grøft. Vil tilbake før veien min ikke lenger eksisterer.. men hvor lenge makter man å holde ut i gropen? Som er så dyp at du så vidt ser lyset som kan skinne for andre som er der oppe.

Mamma og pappa, og noen av dere der ute, er nå gjort klar over at selv om jeg ser ut til å være tilstede på "veien", så befinner jeg meg altså EGENTLIG i en "grop". Jeg skjønner ikke hvordan, men på merkelig vis har jeg, for å fortsette å snakke i bilder, fortsatt dekning på mobilen der nede.. etter alle årene er det ennå batteri på mobilen.. på mobilen. og via meldingene jeg nå sender kan jeg prøve å beskrive forholdene der nede. Men jeg vil ikke bare formidle hvordan det er.. jeg vil bli funnet. Og de som har mottatt meldingene, altså skjønt at jeg befinner meg i gropen, og ikke bare i en grøft, springer rundt og leter etter den. etter meg. For mamma og pappa og venner som har skjønt at jeg ikke egentlig er der oppe sammen med dem.. for dem er det storm der oppe nå. De leter og leter.. i fortvilelse springer de rundt og leter. Og jeg skriver og skriver. i fortvilelse skriver jeg. melding etter melding. Hva med å lete der? Hva med der borte? HVOR ER DU, SILJE?? jeg vet ikke. og snart er det slutt på batteriet.

Seng

Skal her dele en tekst skrevet for en uke siden. Er som vanlig redd for å publisere den på grunn av en visshet om at folk kan anse det som sutring og gjentakelse.. men hvorfor skriver jeg denne bloggen? Jo, nettopp for å trosse oppfatningene som får meg, og andre, til å være redd for å være ærlige, og i redsel for å bli misforstått, tier vi.. For det er slik at hver dag for meg nå, er en gjentakelse av den forrige. Og selv om jeg skulle ønske jeg kunne si at denne beskrivelsen som kommer her ikke gjelder hver dag, så er det det den gjør. Her kommer beskrivelsen:

Jeg våkner opp. Eller kroppen min våkner opp. Klarer ikke se på klokken. Hvor mye har jeg sovet bort av denne dagen også? Det er lyst ute. Barnestemmer i det fjerne. Hadde håpet at lyset skulle kunne klare å fylle meg denne gangen. Nå inn. At det kanskje kunne være så enkelt denne gangen. Ved siden av meg ligger den halvspiste brødskiven min. Den som jeg tvingte i meg deler av da jeg våknet forrige gang, før jeg måtte tvinge meg inn i søvnen igjen. Søvnen. Det eneste stedet hvor jeg ikke kjenner smertene. Det eneste stedet hvor jeg kan glemme at jeg ligger i denne sengen fordi jeg ikke klarer å være andre steder, være til stede, være i live. Fordi hver gang jeg «våkner», lever jeg ikke. Så jeg legger meg til å sove igjen. I håp om at det jeg drømmer en dag skal bli virkeligheten.. at jeg kan stå opp.. og leve. Helt enkelt leve. Den ydmyke lille drømmen min.. som jeg ikke kan forstå er så mye å be om, men som jeg likevel ikke klarer å forlange.. Mitt eneste lille ønske, å få leve.

Jeg klarer ikke stå opp. Men jeg ligger ikke i koma. Jeg ligger i sengen. Men det er ingen sykehusseng. Jeg klarer ikke reise meg, men jeg har ikke kroppen full av gips eller virus. Snart kommer noen ned for å hente den gamle brødskiven, kanskje prøve å tilby meg noe annet, men det er ingen pleier. Det er ingen lege. Det er min far, eller mor, som jobber hjemmefra. Som prøver å jobbe, vel vitende om at datteren ikke klarer mer, at hun har gitt opp. Den sterke, sterke, datteren, som har kjempet og kjempet mot det som ikke kan bli, som ikke har blitt, sett av omverdenen eller teleskoper. En usynlig krig. En krig som hun har kjempet i troen på, nei i det tapre håpet om, at godheten en dag vil seire. Og nå er det ingen krefter igjen i henne. Men ja.. hun fortsetter. Det er sånn hun er. Datteren som fortsetter, selv om hun ligger der nede i sengen, selv om hun må tvinge seg inn i søvnen fordi det er det eneste stedet hun makter å være. Som i våken tilstand ikke bare blir pint av smertene, men som ikke makter sorgen over seg selv som død.

Smerter? Død? Jeg ligger ikke i koma. Jeg gjør ikke det. Men det betyr ikke at jeg ikke må holdes kunstig i live. Jeg holdes kunstig i live. Men ikke av en maskin på sykehuset. Jeg må holdes kunstig i live. Av meg selv. Og det har jeg gjort i ti år. Det er vanskelig å begripe. Kanskje er det umulig å begripe. Men det er sannheten. Den uutholdelige sannheten. Som jeg lar være å fortelle, fordi jeg ikke kommer til å bli trodd, fordi jeg ikke HAR blitt trodd.. Derfor har jeg måttet være min egen behandler. Min egen maskin. Men jeg er bare et menneske. Og nå har maskinen snart skrudd seg av også. Etter ti år, har den det.

Lyset eksisterer. Men ikke i mørket.

Det er så uvirkelig å være her enda. I det uutholdelige mørket som er mitt sinn, som tvinger meg i søvn, og stjeler livet fra meg. Igjen. Fortsatt. Etter en periode (på rundt to-tre år) hvor jeg trodde jeg hadde klart det! Hvor jeg ikke var «ute av det», ikke hadde det «bra», men hvor jeg trodde jeg var på vei! Og DET var virkelig uvirkelig for meg, det. Å kunne LEVE, ikke bare overleve, når det var nettopp bare å overleve jeg hadde gjort i flere år i forkant. Og SOM jeg satte pris på det. Og SOM jeg gledet meg til det bare skulle bli enda bedre. Til slutt virkelig BRA. At overlevelsen min skulle være til nytte. Være verdt det. ENDELIG.

I denne perioden hadde jeg gjennomført videregående, endelig hadde jeg det, etter tredje forsøk. Tredje forsøk på grunn av mørke krefter som stoppet meg i hvert forsøk, ikke tredje forsøk på grunn av manglende evne eller «lyst». Jeg har alltid elsket å lære, vært oppriktig interessert i så og si alle fag, og dermed gjort det veldig godt på skolen. Jeg har fått gode karakterer, men ikke fordi jeg har gått inn for nettopp det, men til tross for at JEG hele tiden har latt være å strebe etter sekseren til fordel for å lære, forstå.. Altså det som skolen egentlig er til for, det egentlige formålet som dessverre, for så mange, blir presset bort i presset for de gode karakterene. Jeg har altså hatt ALLE tenkelige forutsetninger for ikke bare å gå på skole, men for atpåtil å faktisk elske det. Men ALLE forutsetningene har blitt overskygget av EN faktor: sykdom. Usynlig sykdom.

I denne perioden hadde jeg altså gjennomført videregående, på tredje forsøk. Gikk to år full offentlig videregående skole i en klasse med folk som var tre år yngre enn meg. Ikke fordi jeg på dette tidspunktet plutselig var frisk, men som de andre gangene: MENS jeg enda var «syk», men det jeg da anså som «friskere», fordi jeg trodde sånn på.. at en dag skulle jeg jaggu klare å komme meg HELT gjennom dette, og da måtte jeg (og VILLE jeg) ha videregående.

Før jeg begynte på videregående igjen, hadde jeg dratt på folkehøyskole. Med sosial angst på sitt sterkeste. Sosial angst, som gjorde det like umulig for meg å gå ut av huset, si hei til noen på gata, som det ville vært å gå opp på scenen naken foran ti tusen publikummere, angsten som likevel bare var en bagatell for meg oppå det uutholdelige mørket.

Med denne angsten dro jeg av sted på folkehøyskole, ikke bare folkehøyskole, men på linja TV- og radiojournalistikk. Hørte du hva jeg sa? En som ikke lenger tør å gå ut av huset, går altså ikke bare ut av huset, men til det stedet som må karakteriseres som det sosiale hus over alle hus og dermed i seg selv skulle være mer enn nok til å «møte bukken og ta den ved hornene», som man sier. Men det var ikke nok. Jeg skulle atpåtil utsette denne angstfulle kroppen for RADIO og TV. Kan NOEN komme å si til denne jenta at hun ikke har prøvd..??

Så jeg prøvde (som jeg prøver fortsatt).. Men etter nesten et semester på denne skolen (denne skolen som skal utgjøre ungdommers LIVS tid, hvor de skal få venner for livet og bo borte fra foreldrene sine, men som for meg i realiteten var og fortsatte å være, bare enda et forsøk på ren og skjær overlevelse) måtte jeg altså se meg nødt til å dra hjem. Se meg nødt, etter tre eller fire dager innelåst på rommet mitt, i ren paralysert tilstand, klarte ikke «late som» lengre, (klarte FYSISK ikke) presse meg ut der lengre, slik jeg hadde gjort fram til da, hver dag, hver dag som jeg også (alene på rommet) ringte til min far og gråt over at jeg ikke hadde det noe bedre her enn noe annet sted, men like vel ikke KUNNE dra hjem fordi jeg så godt visste at det ikke ville bli noe «lettere» der hjemme. Til slutt dro jeg likevel hjem. Ikke fordi jeg bare var litt sliten, ikke hadde det helt greit. Men rett og slett fordi jeg ikke maktet å kjempe lengre. Ikke maktet å holde hornene. Hornene til denne bukken som stanget og fortsatt stanger. «Fortsett å holde hornene, Silje!» Ja, jeg gjør det! Hvorfor vinner jeg ikke?? Litt til. LITT TIL! «Riv av hornene, Silje!» DØ, BUKK, DØ!!! Men så vinner bukken likevel. Igjen og igjen.

Etter en mnd. i sengen hjemme, helt utmattet etter kampen som var tapt, rundt og i julen 2012, reiste jeg meg opp. Igjen. Dro tilbake til folkehøyskolen. Gjennomførte folkehøyskolen. Selv om jeg hver dag ikke visste om jeg kom til å klare å gjennomføre neste. Men det hadde skjedd noe, som jeg hele denne perioden hvor jeg trodde jeg var blitt «frisk», har beskrevet som det øyeblikket da det løsnet. Selve vendepunktet. Som jeg trodde på.

Jeg satt i aulaen, der vi hadde morgensamling, morgensamlinger som jeg noen ganger klarte å stabbe meg av gårde på. Uansett. Jeg satt altså her. Så skjedde det noe. Jeg følte meg rar. I ett sekund. Noe jeg ikke klarte å sette fingeren på, før det var over. Jeg hadde kjent på RO. I ETT sekund hadde knuten, som ellers var der konstant som en del av meg, vært borte. I ETT sekund hadde kroppen min vært løslatt fra den uutholdelige angsten. Bare ETT sekund. Men likevel. Den hadde vært løslatt.

Følelsen har jeg beskrevet mange ganger for andre, da som en lykkelig slutt på marerittet, eller som en start på drømmen. Uansett. Her er beskrivelsen: Se for deg at du sitter i en hule. En kullsvart hule. Der ingen lys slipper inn. Ikke luft heller, for den saks skyld. Du har sittet der i mange år. Du vet ikke engang om det er en hule (fordi du ser den jo ikke utenfra), og om det ER en hule, hvor langt inn i fjellet den sitter. Du sitter der. Som du har gjort så alt for lenge. Egentlig tom for luft. Så skjer det noe. Plutselig skjer det noe. Det er noe som knaker i veggen.. hva.. det ramler vekk en sten. Og plutselig.. plutselig ser du.. LYS?! Bare en syltynn stråle med lys som presser seg gjennom åpningen i veggen. Du reiser deg opp. KAN det være..? KAN DET VÆRE?? Men før du har fått gnidd deg i øynene, faller det en ny sten ned. BOM! Og tetter åpningen. Mørkt. Igjen. Og der i aulaen: Tilbake i knuten.

Slik var øyeblikket. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få bort den nye stenen, heller ikke hvordan jeg skulle gjøre denne lille riften i veggen stor nok til å komme meg ut, men jeg hadde sett lyset.. jeg hadde sett at det var der, hulen var lokalisert, rett innenfor lyset. Slik klarte jeg å tenke.

Jeg husker resten av folkehøyskolen, og også denne påfølgende to-tre år lange perioden med troen på bedre tider, perioden som strekker seg fram til for noen mnd siden da det ikke lenger var mulig å beholde troen, slik jeg klarte å håpe: litt etter litt, med jevne mellomrom og med ulike tidslengder, skulle jeg få kjenne på lyset. Det lille lysglimtet jeg hadde kjent på, maktet jeg å se på som starten på flere. Hele denne tiden satt jeg ennå inne i hulen. Men det var annerledes å sitte inne i mørket og «vite» at lyset ville trenge inn flere ganger, og kanskje en dag ville JEG kunne tre helt ut.

I denne perioden begynte jeg også i jobb igjen. Samtidig som jeg kjempet meg gjennom tredje forsøk av videregående. Denne gangen som barista på kaffebar. Sto på hotellet alene, som vi da hadde åpnet en avdeling på, og holdt på å pisse i buksa hver gang det kom en ny kunde inn. (Der «holdt på å pisse i buksa» ikke er et kraftuttrykk, men en direkte beskrivelse av situasjonen.) Alltid med frykten for at skjelvingen, som jeg på merkelig vis klarte å holde i et slags sjakk for hver kaffe jeg lagde, men aldri kunne være sikker på om jeg klarte å holde i sjakk neste gang, skulle gjøre det umulig for meg å lage neste kaffe. Men på FINURLIG vis klarte jeg, med en angst som gjorde at jeg EGENTLIG så vidt klarte å ta i mot penger med den skjelvende handa mi, likevel å levere, gjorde jobben min.. Og ikke bare det, smilte, spøkte, serverte, (så vidt jeg vet, og har blitt fortalt) UTEN at noen merket angsten som nesten fikk meg til å besvime på stedet!

Bortsett fra ved EN anledning. Da skjedde akkurat det jeg fryktet. En turistfamilie hadde bestilt fire varme drikker. Med skjelvende hender (foreløpig i sjakk), og trangen til å besvime på stedet, tok jeg i mot penger, smilte og spøkte, og fikk laget de fire varme drikkene, mens jeg hele tiden: «kom igjen hender! Ikke svikt meg nå! Bare få servert dette nå. Så kan dere få skjelve fra dere.» men da siste steget skulle gjennomføres, serveringen, ble det for mye for meg, eller ikke for meg, men for kroppen min. For hendene skalv så mye at det var helt og holdent UMULIG å levere disse drikkene til kunden uten å søle dem ut på gulvet. På stotrende engelsk måtte jeg prøve å le bort skjelvingen og beklage den så mye, sa vel noe om at jeg gikk på noen medisiner som dessverre hadde denne bivirkningen, hvorpå jeg bare måtte beklage igjen på det sterkeste: "But, ah.. i know this is weird, but i will have to ask you to.. ja.. to help me serve you the coffee..» ... Men moren var så forståelsesfull.. ikke noe problem, sa hun, kom bak disken, hentet drikkene og situasjonen var avverget. For dem. Men kan du tenke deg for en ydmykelse? Jeg skulle bare lage og servere kaffe til noen turister. (noen turister som gikk der i fra tilsynelatende glade og fornøyde, bare for å ha det på det rene.) Men kan du tenke deg for en opplevelse? Å vitne seg selv slik? Men jeg dro ikke hjem. Jeg ble på jobb. Leverte varene. Og neste dag dro jeg på jobb igjen.

Poenget mitt med dette er ikke å skryte av hvor sterk jeg er, eller hvor mye jeg har prøvd, for dette er bare noen få eksempler på prøvelser jeg har satt meg selv ut i. Poenget er at dette er alt jeg HAR gjort, og til TROSS for alt dette ligger jeg her nå.. Enda inne i hulen. Og lyset jeg den gang så.. det ser jeg nå som det det var.. bare en illusjon. Slike som man lager seg i nøden. For å holde ut.

å rope ulv når ulven faktisk er der

Når jeg skriver dette skal jeg prøve å la være å tenke på, det jeg alltid tenker på når jeg skriver, hvordan det jeg skriver kan bli misforstått. Fordi jeg vet hvordan setninger som «jeg vil bare dø», «skyt meg», «jeg klarer ikke mere», blir brukt i vilden sky av alskens folk (kanskje først og fremst ungdom) som ikke egentlig er på langt nær å faktisk mene det de sier, men som bruker dem som hverdagslige kraftuttrykk (om en dårlig dag eller flau hendelse) og dermed stjeler ordene fra meg, meg som kunne brukt dem om min virkelighet. MIN VIRKELIGHET!! Min totalt uvirkelige virkelighet.. Virkeligheten hvor jeg ikke vil annet enn å leve, hvor jeg ennå lever FORDI jeg har en sånn voldsom kjærlighet til livet, verden, menneskene, men hvor jeg helt enkelt opplever at det er uutholdelig, at jeg faktisk ikke makter mere (i ordenes riktige mening), og derfor må forholde meg til muligheten av at det kanskje er slik at jeg bare må dø.

Klokken er 17.30. Jeg har kommet meg opp av sengen igjen. Ved «hjelp» av min mor som har revet og slitt, slik som jeg har revet og slitt i meg selv fram til nå hvor jeg ikke makter det lengre. Jeg har kommet meg opp av sengen igjen. Men jeg er ikke glad for det. Jeg er så lei meg fordi det er så langt fra en selvfølge. Å klare å stå opp. Klare å være våken. De mest elementære deler av tilværelsen. Som du bare skal få til (eller egentlig la gå av seg selv), for SÅ å bruke dagen til hva enn som skal gi mening for deg i ditt liv. Jeg kommer meg opp. Men så er det også det hele. Og hvor lenge klarer man å stå opp, bare for å være vitne til det, at det er det hele? Og hvor lenge klarer man å være vitne til det?

Til anonym nordmann

Må bare dele en kommentar som tikket inn under innlegget "Hvorfor hater dere meg ikke". En kommentar som skiller seg ut i mengden av den positiviteten og forståelsen dere andre har overrasket meg sånn med. Fra en viss "Kari/Ola Nordmann", som enten faktisk heter dette, eller som (mest sannsynlig) med dette navnet begir seg ut som en talsperson på vegne av befolkninga. Som har påtatt seg oppgaven å snakke oss til fornuft. Norsk, sunn, fornuft. Jeg ville egentlig dele den opp og ta for meg del for del, men svaret mitt kommer til slutt.

Kari/Ola Nordmann:

"Herregud, så mye intetsigende piss du skriver. Sorry, men hele denne bloggen er jo bare rot. Akkurat slik det er i hodet på en person i tidlig 20åra.

Det forundrer meg også at du tror du er unik i det du skriver. Det er jo i nettopp 20årene mange opplever fortvilelse, håpløshet og usikkerhet rundt tilværelsen. Hvem er jeg? Hva vil jeg bli? Hva er jeg egentlig laget av? Hvordan vil framtida bli? Deltidsjobben suger, jeg vil ikke gå på skole, vennene blir det færre av, livet suger, alt suger! Tanker som dette er en del av det å bli voksen og slettes ingenting å dø av. Du nevner hele tiden at du ikke spiser. Hallo, det er helt vanlig å miste matlyst når man ikke har det helt ålreit. Ikke krisemaksimer av den grunn. Det går over, og gjør det ikke det kontakter du hjelp.

Det er helt greit å ikke ha det helt ålreit. Mange vil si at det er sunt og lærerikt. Men er det ålreit for den 29 år gamle Silje å vite at den prosessen du var gjennom for å bli voksen, ligger ute i det store cyberspace? Slik at alle kan lese og dømme den du en gang var? Det er forskjell på å være ærlig overfor seg selv og å blottlegge seg selv. Tror du at problemene du opplever, vil bli løst fordi du har skrevet om de på en blogg? Tror du at usikkerheten du opplever vil forsvinne når du vet at alle rundt deg er klar over den?

Jeg vet hvem du er og har vært i Tromsø. Eller hvordan du har fremstilt deg selv. Jeg gjennomskuet at det lå usikkerhet bak hun som var så tøff i trynet, snakket så høyt og oppførte seg så overlegent. Men hva så? De fleste går eller har gått gjennom noe av det samme. Jeg hadde ikke trengt å lese om det her for å skjønne at det ligger noe bak maska di.

Jeg vil anbefale deg å deale med disse problemene selv, med de nærmeste rundt deg og kanskje en psykolog. Hvis du føler du tidligere har oppført deg på en falsk måte overfor andre mennesker, så gjør en endring med nettopp det. Gi de et ærlig svar neste gang de spør hvordan du har det. Snakk med vennene dine om det og øv deg på å være åpen om det mot nye mennesker du møter. Gjør en endring i framtoning og hvordan du fremstiller deg selv blant venner. Ta små steg i riktig retning. Ikke et cyber-steg i en totalt ukjent retning.

Det er ikke for å være stygg eller ekkel mot deg at jeg skriver dette. Men fordi du skriver at INGEN andre har stilt kritiske spørsmål til det du gjør her. Jeg tror ikke det er sunt at alle stryker deg med hårene og forteller at det er så bra at du deler dette mer verden. Jeg tror du har godt av å få høre at andre mener at nei, dette kan være det dummeste du gjør med livet ditt. Det er bra at du får støtte og bekreftelse på at du er god nok, men får du det på riktig grunnlag?

Jeg tror du vil angre på at du deler så mye av det du tenker, men håper du finner ut av det og kan stå inne for det du skriver. Ikke bare nå, men også om 10 år."

Silje T. Martinussen:

"Hei Nordmann. DER kom du endelig. Alt du sier, har jeg allerede sagt til meg selv at du skulle komme til å si. Jeg kjenner deg så alt for godt. Men det er fint at du skriver det du skriver så jeg slipper å gjøre det selv.

For det er akkurat sånne som deg jeg skriver dette for! Ikke for at DU skal forstå, for det kommer du nok ikke til å gjøre, men for at andre skal forstå at du sitter på oppfatninger som er direkte livsfarlige. Du som beskriver det som så alt for mange (voksne og unge) faktisk DØR av som helt vanlige tenåringsproblemer?! Ville du virkelig sagt det samme til et kreftsykt menneske i 20-årene (siden du tror at dette henger sammen med alder), som ikke ville annet enn å leve som andre, men som ble forhindret av sykdommen som lenket henne (eller ham) til senga? At: "ta deg bare sammen du, så skal du se at det går bra." Så klart ikke. Du er ikke dum.

Du er bare HELT uvitende. For det er «du» som har møtt meg hele veien, hver gang jeg HAR søkt hjelp og HAR prøvd å «ta meg sammen», så er det «du» som har føyd meg vekk, du som ennå opprettholder systemet slik det er, systemet som du ikke kjenner fordi du ikke har trengt det, systemet som ikke fungerer slik det er, og dermed er det «du» som også nesten har latt meg dø. Du. Med uvitenheten din.

Jeg skriver ikke denne bloggen for å forandre på en fasade eller finne ut hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg roper HJELP for meg og for alle andre som dessverre møter på sånne som deg. Istedenfor hjelpen."

Fengselets voktere

Jeg har hele tiden skrevet. Eller rettere: dokumentert. På mobilnotater, i «dagbøker», på worddokumenter osv.. «dokumentert» fordi jeg aldri bare har skrevet for meg selv, alltid med et formål. For selv om jeg har vært aldri så langt nede, så har jeg alltid holdt en slags «kald» distanse til det hele, ikke bare utad, men også inni meg selv. Eller så har jeg bare prøvd å holde meg på utsiden, fordi det har vært for pinefullt der inne.. Uansett. Eller nei. Jeg ser her at jeg blir nødt til å forklare noe nærmere, som jeg egentlig ikke ønsket å forklare her, men som jeg ser at jeg må begi meg ut på likevel. For å gjøre det lettere å beskrive noe som helst senere. Dette:

Som det kanskje har kommet frem i tekstene jeg allerede har skrevet, er det en rekke stemmer inni meg, eller deler som hele tiden kjemper mot hverandre. Dette er alle MINE stemmer, og ikke slike stemmer som inngår i hallusinasjoner, bare for å oppklare en misforståelse før den oppstår.. eller.. i alle fall er det nå det jeg tror, at det er mine stemmer, men hvem vet.. jo, come an.. det er mine. Tror jeg. (29.01.17: Legger her til en oppklaring i ettertid da jeg har fått noen kommentarer med spørsmålet om jeg er schizofren. Det er ikke dette jeg vil skal bli oppfattet å være min lidelse. For det mener jeg blir feil. "Stemmene" jeg snakker om, er alle "mine" stemmer, eller tanker om du vil, fra MITT indre. Ikke hallusinasjoner, ikke stemmer fra en annen dimensjon. Slik jeg ser det. Jeg navngir dem for å kategorisere dem, i et forsøk på å lage en litterær billedgjøring av hvordan en diskusjon kan foregå i et sinn med alt for mange tanker, og hvordan disse tankene utgjør krigen som hele tiden foregår inni meg. Så har vi det på det rene. For jeg vil ikke at noen som leser dette skal sitte igjen med oppfatningen av at de nå har lært noe om det som legges inn i den vide båsen kalt schizofreni.) I alle fall har jeg klart å «identifisere» noen av disse delene som egentlig bare utgjør meg, men som har blitt tvunget opp i deler (hvorfor har jeg også en teori på, men det får komme senere). La oss ta for oss «delene»:

Den mest framtredende, det er sjefen, den som aldri er fornøyd og som ikke bryr seg med grunnene for at jeg ikke klarer å levere. Det skal leveres. Ferdig med det. Så har vi psykologen. Hun har svaret. Hun har løsningene. Ofte motsier hun sjefen. Men hun hører ikke på pasienten. Pasienten, ja.. den får ikke mye plass.. den hadde jeg faktisk ikke tenkt å nevne. Jeg kom ikke på den stakkaren der før jeg selv nevnte det i beskrivelsen av psykologen. Det er vel meg det, da. Den som bare ligger der. Og hører på hvordan de styrer. Og som har det vondt. Nok om pasienten, sier de. Fortell om oss!

..så: psykologen.. hun begir seg ut for å ville hjelpe meg, og hun er utrolig overbevisende med sin innsikt og fornuft, hun har jo også fulgt meg hele veien, så det skulle vel egentlig bare mangle at hun hadde snappet opp et par ting eller tre. Men på et punkt begynte jeg å tvile på henne. Jeg hadde stolt på henne fram til da, og er i dag usikker på om jeg burde høre så mye på henne eller ikke. Hva om HUN egentlig er monsteret?

Monsteret ja.. monsteret er ikke noe hyggelig beist. Det er han som forteller meg at jeg ikke er verd noe. At jeg ikke er skapt til å ha venner. At ingen kan elske meg om de finner ut hvor kjedelig og forferdelig jeg EGENTLIG er. Det er han som på det sterkeste fraråder meg å «prakke dritten min på andre», og som ETTER jeg likevel har gjort, trosset selveste MONSTERET, fnyser av støtten jeg får. «SE» sier jeg! Eller er det kanskje heller psykologen som sier det.. nei, jeg tror det er meg. «SE! Se, alle sier deg imot!» Monsteret: «Ja, Silje, jeg ser det.. det er fordi de ikke vet hvem du egentlig er. Bare gi de litt tid du, så vil de nok forstå at du ikke er verdt det.» Hva sier man til sånt?

Så har vi Moderen. Når jeg bruker ord som "kjære" eller "lille" om meg selv, eller beskriver sorgen over min ødeleggelse, så er det henne som snakker. Hun elsker meg og kan ikke skjønne hvorfor jeg må ha det som dette. Men hun er bare en mor. En mor som må se sitt barn lide. Fra sidelinjen. Og hverken psykologen eller monster hører på henne. Hun sier heller ikke så mye. Jeg prøver noen ganger å trøste henne. «Barnet», ja, det er vel den samme som pasienten, eller nei.. barnet er følelsene som ikke får slippe til.. barnet er uinteressant for denne forsamlingen. For alle andre enn Moderen så klart.

Så har vi Kjemperen. Den som springer rundt og prøver å få alle til å holde opp. Den som publiserer bloggen som alle de andre fraråder "oss" å gjøre med ulike hensikter. Den som bærer rundt på den døde kroppen, går fra dør til dør, stopper ikke opp. Denne kjemperen er en helt usannsynlig sterk type, som makter å finne optimisme i det mørkeste rom, som får døren i ansiktet, men går videre til neste selv med brukket nese. Denne kjemperen har reddet meg, eller prøvd. Nå er han utmattet. Og jeg er redd han er død.

På toppen av det hele har vi den stille observatøren. Den som observerer og noterer, som synes dette er først og fremst interessant (og bare interessant). Han er en kynisk liten jævel som tenker at denne lidelsen er noe han kan skrive om i boken sin en dag, men som ikke videre har noen medfølelse med den eller de han observerer, altså med meg. Dessverre er det også han her som forklarer situasjonen, til leger, til lærere, til venner og til behandlere. Men han er så distansert, så kynisk, at han klarer ikke å formidle smerten. Bare sine egne smarte refleksjoner. Og pasienten roper. Men observatøren snakker. Og observatøren imponerer. For jøye meg så observant han er! Og behandlerne gir ham "high five" og "lykke til" og sender han vel hjem.

Selv om jeg har vært aldri så langt nede, har jeg, med alle disse andre delene, dokumentert og analysert, ja, drevet en slags forskning på meg selv. Jeg, eller observatøren, har på en måte sett det slik at denne lidelsen, det er noe jeg bare skal komme til bunns i, noe jeg har fordi JEG enda ikke har knekt "koden". Det har aldri vært rom for å legge seg ned og synes synd på seg selv. Jeg har skrevet ned og dokumentert fordi jeg alltid har hatt en tro på at jeg SKAL komme meg GJENNOM dette. Og når jeg ER gjennom dette, så kan jeg lære andre hvordan jeg gjorde nettopp det. Jeg begynte for eksempel på noe jeg kalte for nettopp «Koden». Det skulle bli en bok etterhvert, var tanken. Da var jeg vel 17, tror jeg, eller var jeg 18, uansett så hadde jeg funnet ut noe sånt som dette: du kan ikke bestemme over virkeligheten. Du kan bare bestemme hvordan du velger å se den. For hvis virkeligheten bare er en rekke forestillinger (altså at det vi kaller for virkeligheten egentlig bare er summen av alle folks forestillinger og at vi dermed aldri kan vite hva som "egentlig" er der ute), så har du ingen reell makt til å endre på denne "virkeligheten", men ALL makt til å bestemme hvilke forestillinger som skal utgjøre DIN virkelighet. Noe slikt. Og så klart mer poetisk og filosofisk skildret. Jeg beklager til min fortidige meg for ikke å gjengi det slik som hun klarte å skildre det da. Poenget med denne måten å forstå virkeligheten på var uansett slik at jeg kunne tenke for eksempel dette: du vet ikke om hun er din venn. Det får du aldri vite. Men du kan forestille deg at hun er det og dermed gjøre henne til det. For eksempel. Dette kunne brukes om alt, og virket lovende der og da. Så lovende at jeg ikke trengte så mye hjelp fra «kjemperen» i en periode på kanskje noen uker. Men det dette egentlig var, var altså enda et forsøk på å håndtere min manglende tro på at noen kunne være min venn, virkelig.

Denne bloggen er enda et slikt forsøk. Men med en så svekket «kjemper», og med monster, psykolog og ikke minst sjef intakt, så er det.. EGENTLIG umulig å gjennomføre. Og jeg er redd for at observatøren skal fortsette å ta over denne bloggen som egentlig var ment å tilhøre pasienten, barnet, eller hva det nå er som er «meg».

Hvorfor hater dere meg ikke?

  


 

Jeg har nettopp delt denne bloggen med Facebook, Eller nettopp og nettopp.. Når jeg poster dette, OM jeg poster dette, har vel timene rukket å bli en god del flere enn at det blir riktig å bruke ordet "nettopp". Skrive, slette, redigere, legge til, lese gjennom, tilføye, time etter time, uten at jeg noen gang kommer dit at det blir "postbart" i mine øyne. Fordi ingen ting av det jeg poster, selv om jeg poster det, er "postbart" i mine øyne, selv om alle andre sier at det er det i deres, gang på gang på gang.. og hver gang til min like store overraskelse. og hver gang til min like store fortvilelse.. fortvilelse fordi det vitner om at det jeg tror om meg selv, det er så uendelig lite.. vitner om det, gang på gang.. vitner om det jeg allerede vet: at uansett hvor mange bekreftelser jeg får på at det jeg ser meg selv som er et vrangbilde, så endrer det ikke at JEG ser på "vrangbildet" som "sannheten"..

Nå har jeg nettopp postet denne bloggen på facebook. Og reaksjonene.. de har vært mildt sagt overveldende.. jeg vet ikke om jeg kan få beskrevet hvor overveldende de har vært.. og er.. ikke en eneste negativ tilbakemelding.. bare.. STØTTE?? hva er dette?? Hvor er de negative tilbakemeldingene? De som jeg fortjener? På dette skvipet jeg har greid å stotre frem? Jeg kan ikke begripe det. HVORFOR KAN JEG IKKE BEGRIPE DET?? kan ikke begripe det, selv om støtten bare fortsetter å tikke inn.. støtten som jeg har så lyst til å takke dere for! hver og en! jeg har så lyst til å si til dere: tusen takk, nå føler jeg meg mye bedre. men jeg føler meg ikke bedre.. det er sannheten.. sannheten som jeg ikke føler jeg kan dele med dere.. "for et utakknemlig beist.. her får hun støtte på støtte! og så klarer hun ikke sette pris på det?? nei, vettdu hva, altså.." slik tenker du, silje.. at andre skal tenke om deg. og det er så ubegripelig trist. fordi jeg setter sånn pris på det.. jeg gjør det.. men jeg blir så lei meg.. fordi ett eller annet forhindrer støtten å nå inn til lille silje som sitter fanget langt der inne..

dette blir bare rot.. helt.. nei.. prøv på nytt:

Det svir i magen.. jeg er så sulten. Men jeg klarer ikke spise.. jeg som egentlig elsker mat, som har en fortid som snikspiser av brett på brett med ostesmørbrød. Se, så prøver jeg å være humoristisk.. jeg orker ikke det. det passer seg så alt for lite.. de forventer det ikke av deg, silje! de gjør ikke det. du skal ikke være morsom nå.. prøv å tro meg, på det.. I alle fall: Selv om jeg ikke klarer å spise, så presser jeg i meg den næringstettede yoghurten som jeg har fått mamma til å kjøpe på apoteket,presser den i meg med den delen av meg som ennå kjemper så usannsynlig tappert for å holde meg i live, og som fortviler over hvor vanskelig det er, at det ennå ikke har blitt lettere.

"Silje, du trenger ikke skrive nå.. du kan hvile deg og ta det i morgen", sier mamma i et kjærlig forsøk på å lindre datteren for plagene det påfører henne å skrive når hun ikke har krefter. skrive med den urimelige sjefen hengende over seg, skrive og aldri skrive godt. men det er ikke slik at jeg kan hvile meg til i morgen. Jeg kan ikke hvile. jeg kan sove. jeg kan ligge i sengen. men det gir meg ikke flere krefter. det fjerner ikke "sjefen". så jeg må skrive. må skrive. nå.

Etter at jeg postet delingen på Facebook, har jeg prøvd å ta videoer av meg selv som skal kunne beskrive for dere mine reaksjoner. det vil si.. etter at jeg ble gjort oppmerksom på at reaksjonene mine er helt, hva heter det.. helt i kontrast med virkeligheten.. vennene mine, foreldrene mine, er overrasket over hvor sjokkert jeg sitter der og er når støtten tikker inn, støtten som DE tydeligvis ikke er sjokkert over.. fordi de ser meg med sine øyne. Med samme øyne som dere, merkelig nok, også må se meg med.. 

nei, jeg må skrive dette annerledes..

nei.. du må bare poste denne driten og håpe den sier NOE.. skal vi se.. nei.. okei.

I mangel på krefter til å formidle reaksjonene mine skriftlig, fikk jeg vennene mine til å filme meg i håp om at filmen kunne brukes. Det syntes jeg tydeligvis ikke, i og med at jeg nå skriver. Vennene mine fikk altså bevitne reaksjonene mine, eller reaksjonene mine slik jeg klarte å formidle dem, før under og etter "utleveringen". Det er på grunn av dem at jeg i det hele tatt beskriver denne overraskelsen jeg føler. fordi for meg er den jo ikke noe rar. jeg vet jo hva jeg tenker, hvor dårlig jeg mener jeg har fått fram det jeg så gjerne vil få fram. De bet seg merke i at jeg ble så sjokkert. for hver tilbakemelding som tikket inn, hvordan jeg ikke kunne tro det. 

Hvor var jeg.. Jeg har tatt steget som jeg aldri trodde jeg skulle ta, jeg har delt det som ikke bare er vanskelig, eller egentlig umulig, å dele på grunn av de negative reaksjonene som jeg var sikker på at jeg ville få, men jeg har delt det som jeg fysisk sett egentlig ikke klarer å dele.

Jeg har så lyst til å takke alle dere, si til dere at jeg endelig har fått motbekreftelsen på at jeg ikke er verdt det, takke for stemmene deres som motsier stemmene mine som sier til meg at ingen av dere ville tenke annet enn at: hvem tror du at du er? tenk å sutre på den måten.. nei, skaff deg hjelp! .. ingen av dere sa det som de sa at dere kom til å si. men på en eller annen måte knekker det ikke stemmene mine.. stemmene som forhindrer meg i å ta inn over meg all støtten, støtten som jeg ALDRI hadde trodd at jeg skulle få.. ja vel, hvorfor deler du da? det må jo være fordi du tror du skal få støtte? jeg skulle så ønske det var slik, men sånn er det altså ikke. sånn her er det:

jeg deler denne bloggen, som jeg selv synes er elendig og ikke får fram en eneste ting, jeg deler denne bloggen TIL TROSS for at jeg egentlig bare vil slette den.

så poster jeg dette også likevel, til tross, ikke fordi jeg har begynt å "gi faen" (som de sier, de som banner), oi oi oi, så langt i fra, men fordi jeg hele tiden søker veier hvor disse stemmene i hodet mitt ikke lenger kan regjere eller i det hele tatt høres! slik at lille kjære silje langt der inne, skal få komme ut og se at verden liker henne. 

DEN EGENTLIGE GRUNNEN TIL AT JEG HAR SKREVET ALT DETTE: TUSEN TAKK for at dere ikke bekrefter det jeg tenker om meg selv. men jeg tenker det fortsatt. og er så redd for at dere skal bli irritert på meg for det. 

 

Selv den sterkeste bukker under alene i stormen

Klokken er 17. Jeg har stått opp. Trosset hver tomme i kroppen min og stått opp likevel. Ikke etter en time, ikke etter to.. Etter en hel dag i sengen. Og etter en hel dag i går.. osv. NÅ må du stå opp. KOM igjen! nei.. jeg takler det ikke, Silje. Se på oss.. det går ikke! Ikke i dag heller.. Lukker øynene. Tvinger meg i søvn. ikke fordi søvnen er så deilig og fin.. nei. så langt i fra. Fordi jeg ikke makter å være våken. være våken og vitne meg selv. Så ødelagt. Forsatt ødelagt. Til tross for at jeg har kjempet så hardt for å holde deg, meg, oss, sammen. Fortvilet BER jeg: Vær så snill! Neste gang jeg våkner! La meg klare å være våken! Stopp dette! Stopp dette nå! Jeg makter ikke se hvordan jeg forsvinner. Har forsvunnet. Etter alle disse årene som jeg har kjempet for å holde deg, meg, i live! For at vi en dag skal få leve. 

Det er slik jeg holder på. Jeg trosser. Trosser mørket, kjemper og kjemper i mot, mørket som jeg er så redd for at du skal tro har oppstått for bare en liten stund siden, en mnd, ett år.. Dette har pågått så mye lenger enn det. Så lenge jeg egentlig kan huske. Jeg vil fortelle historien, men vet ikke når det blir mulig.

I fortvilelse følger jeg med på hvordan kroppen min forvitrer. Hvordan den fortsetter å forvitre til TROSS for at JEG hele tiden fortsetter å prøve å holde den i live! Hver dag. For jeg ligger ikke i sengen min og "depper", lar meg marienere i min egen drit, slik jeg er så redd for at du skal tro, ut i fra hva jeg skriver, ut i fra diagnosene som forteller deg at det er det jeg gjør.. diagnosene som jeg ikke kan tillate meg å bruke om meg selv, som behandlere må bruke i mangel på andre diagnoser, i mangel på kjennskap til "sånne som meg" (og kanskje deg).

Når jeg sier at det ikke er håp, når jeg sier at jeg ikke ser noen utvei, at det muligens ikke ER noen utvei (lengre), så er det ikke fordi det er "mørket" som snakker. "ja, de deprimerte de har det sånn, de ser bare håpløshet, det er en del av sykdommen".. men det er ikke slik med meg. når jeg sier at det ikke er håp så er det fornuften som snakker, den som har fulgt meg hele veien, den som har prøvd å finne behandlere, finne behandling, blitt "friskmeldt" og feildiagnostisert, prøvd å behandle meg selv. Fornuften, observatøren og overleveren, som har vært med meg hele veien. Veien som jeg kan beskrive slik som dette:

Jeg har gått i stormen, gått og gått.. i usannsynlig lang tid, ti år eller mer, kanskje mer. Men jeg har gått. Hele veien har jeg gått. Men det er grenser for hvor lenge selv den sterkeste klarer å gå i storm, uten at det er noen hytte i sikte. Kreftene er brukt opp for lenge siden, men jeg har fortsatt å gå, i rent håp på at hytta vil vise seg i det fjerne, EN DAG vil den det, og gi meg styrke til å fortsette LITT til. Bare LITT til nå, så kan du hvile! Så har du overlevd! Og kampen ble verdt det. Men hytta har aldri vist seg. Og kroppen klarer ikke mer. Klarer ikke flere skritt uten å vite at skrittene vil føre til overlevelse. Enda ute i stormen. Og jeg vet jo at hvis jeg legger meg ned, da dør jeg. ute på den stormfulle vidda. Men så er det stopp. Kroppen makter ikke mere. Og jeg er livredd. For hvis jeg likevel mobiliserer krefter, men går i feil retning nå, så vet jeg at det er over. da dør jeg, av ren utmattelse. 

Dette blir helt feil

Klokken er 04. Silje er fortsatt i ustand. Likevel må hun skrive et innlegg som liksom skal "redde" det forrige. Redde det forrige? Hva mener du med det? Ja. Så var det å få forklart det da.

Jeg har begynt å innse at dette muligens ikke går.. dette, hva? Å skrive denne bloggen, eller boken.. nei, bloggen i denne omgang! se, jeg klarer jo ikke stoppe. stoppe med hva? å prøve å forklare deg hvem jeg er, hvem jeg har vært, hva jeg har tenkt, hva jeg ikke har turt å gjøre, men likevel har gjort, i hele min barndom, og i hele min ungdomstid, i ETT og samme innlegg! I dette tilfellet (med setningen hvor jeg måtte nevne "eller boken") at jeg skal få frem at jeg liksom egentlig ikke er en blogger, men en forfatter. for selv om jeg blogger, så ikke la deg lure av at det er det jeg gjør! sprøtt? ..Hvorfor?? Fordi jeg vet at for at jeg skal kunne få fram det jeg vil få fram, så MÅ du kjenne meg.. du må vite hvem det er som snakker for at ordene mine skal gi mening.

Så vet jeg dette. Du må kjenne meg. Men hvordan skal jeg kunne la deg bli kjent med en jeg ikke lenger klarer å være? Det går ikke. Og så er det samtidig vesentlig for budskapet mitt at du kjenner meg, min væremåte, min framtoning. For at bildet skal bli riktig.. Sant. For at det dermed i det hele tatt skal være noen vits i å fortelle. Men jeg har altså ikke krefter til å fortelle deg hvem jeg er. Eller vise deg. vise deg de årene som allerede er gått og ikke kan bli gått igjen, årene jeg mener du må ha med deg for at ikke alt bare skal bli en eneste stor misforståelse. Årene som jeg kunne gjenfortalt, uten at det hadde blitt tilstrekkelig, hvis jeg bare hadde maktet det. Jeg må altså på en eller annen måte få presset inn alt i ett. hele prosessen MEG i det samme innlegget som skal være meg NÅ. henger du med? muligens ikke.

Jeg har så mange klosser, så mange farger.. klosser som kan bygge det vakreste slott, farger som kan danne det skjønneste maleri. men hva skjer når du har alle klossene, men ikke klarer annet enn presse dem oppå hverandre, alle på en gang, presse og presse, det blir ikke noe slott. det blir en haug med klosser. som kanskje til og med blir ødelagte under presset. og fargene? når du bruker alle på en gang blir det bare en brunaktig grøt. 

Jeg vet alt dette. Og likevel fortsetter jeg. i den samme banen som har ødelagt meg i alle årene jeg har vært inne i den. Jeg fortsetter, fordi jeg ER i den banen og ikke klarer å hoppe av, men jeg fortsetter, i håp om at den en dag vil møte en uregelmessighet som kanskje tvinger den ut i en annen retning.. fint? jo. om det var slik det skjedde.

Du kjenner meg ikke. Jeg skulle ønske du gjorde det. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt troen på meg selv til å la deg bli det, før jeg ble ødelagt. Klokken er straks 05. Jeg hadde bestemt meg for å gi meg før det slaget. Så det gjør jeg. enda et uoppklarende rot til samlingen. sånn. post.

Å dele eller ikke dele..

I dag våknet jeg igjen. Når jeg begynner å skrive dette innlegget er klokken 19.23. (mens jeg ennå skriver har den rukket å bli 21.20). Siden klokken 12 har jeg, ja, hva har jeg.. jeg har ligget i sengen og tvingt meg til å sove igjen i håp om at neste gang jeg våkner er jeg... i stand. i stand til å være våken. Men det er ikke dette jeg vil skrive om nå! (Slutt å skulle få med alt! Du gjentar deg bare.) Jeg vil skrive, eller føler at jeg må få skrevet, om hvorfor det er så umulig for meg å skrive denne bloggen. Og hvorfor jeg siden jeg våknet bare vil legge den ned. Men ikke gjør det likevel.

Hovedgrunn: Jeg skulle så ønske at det var noe annet jeg kunne dele enn dette. At jeg kunne dele humor og glede. Greit. Stol på at folk skjønner det. (de skjønner ikke det). Nei, så gjør de ikke det. Hva annet er viktig for deg enn humor og glede? Sannhet. Er det bare humor og glede i sannhet? Nei. Kan du dele sannhet? Det er en annen del av det hele, som jeg skal komme tilbake til. Så den regjerende stemmen: Hvem er jeg til å prakke dritten min på alle andre? Det har jeg også et svar på.

Annen grunn: At jeg rent fysisk (grunnet det mentale) ikke egentlig er i stand. (stemme i hodet: Bla bla bla.. hvem bryr seg. Meg: SLUTT, gå bort!) Jeg hadde et lite håp i går, om at denne bloggen (stemme: legg til «dumme» foran bloggen, dumme bloggen) denne dumme bloggen ville motivere meg til å stå opp. Det gjorde den ikke. Eller kanskje. Jeg er jo oppe nå. Eller sitter oppreist i sengen.

Det tikker meldinger inn på telefonen min. Fra vennene mine. De gratulerer meg med å ha åpnet denne bloggen.. de vet hvor ubegripelig stort steg det er for meg. Å åpne en blogg, liksom.. hvem som helst kan vel gjøre det? ja.. det er nettopp det. Jeg vet godt hvorfor det er så vanskelig for meg, men jeg er jo inni mitt eget hode, så å få forklart det til DEG, det vil muligens ta en hel blogg å forklare.. og da må jeg først skrive bloggen, som jeg begynner på nå, i håp om at det vil gå, men i manglende tro på at det vil gjøre det.

Situasjon: Jeg har tatt steget. Men nå vil jeg altså bare trekke steget tilbake igjen. Var dette en dum idé? Helt hull i hodet? Og så å skulle dele det? Å gå ut med fullt navn? Kan jeg gjøre det? Jeg vet jo hva hensikten var (og er): nettopp å DELE. Alt. Med alle. Jeg vet også hvorfor jeg tenker at det må til. La oss prøve å redegjøre:

så.. å dele eller ikke dele.. i overført betydning. Jeg svetter under armene og drar meg i håret.. (dette bildet kan du godt notere deg, for det er det jeg gjør gjennom alt jeg skriver,) ..hvordan skal jeg få overført dette tankespinnet til en simpel tekst. la meg bare prøve. Selv om du sikkert har stoppet å lese dette rotet lenge før du har kommet deg ned hit. Og hvis du HAR kommet deg helt hit, så stopper du sikkert snart. Til tross for den som ber meg legge ned siden og som aldri ville jeg skulle åpne den har jeg egentlig tatt et valg. IKKE HØRE PÅ MEG SELV som ber meg holde kjeft og ta meg sammen, eller skjule meg til jeg har noe hyggelig å komme med. Jeg har tatt et valg om å være helt åpen. Med alle som vil se. Av ulike grunner.

Grunn 1: Jeg har ikke noe valg. Det jeg er nå, er dette, skal jeg være, må jeg være det jeg er. nå. Selv om jeg hater det. Dette bringer meg til

Grunn 2: Fordi jeg EGENTLIG mener at ingenting er for stygt til å vises fram. Sannheten er ikke bare skjønn, og med sannheten mener jeg virkeligheten. Og jeg mener at det minste, og største en kan gjøre, det er å forholde seg til sannheten. Så spør jeg meg selv om det er min oppgave å prakke den på andre? Det kan jeg ikke besvare. Jeg husker en gang for sikkert mange år siden nå, at det var en film som skulle vises for det norske publikum, en film fra et krigsherjet land. Mulig at jeg husker det feil, og tenker at jeg burde i alle fall huske hvilken film det er snakk om, MEN i mangel på krefter til å sjekke dette nærmere blir jeg nødt til å gå i mot meg selv og stole på at min hukommelse er tilstrekkelig, i alle fall til å få ut et poeng.. POENGET: jeg husker det slik at det var en diskusjon rundt denne filmen, en diskusjon som dreide seg om at bildene var for sterke for publikum, for det sarte, norske publikum.. Jeg husker at jeg ble forbannet, hadde lyst til å ytre meg, men jeg med min umulige standard på å vite NOK, altså alt, om en sak før jeg KAN ytre meg, gjorde aldri det. (jeg er altså en motpol til de som kjenner et sinne og ikke nøler med å spy det ut i alskens kommentarfelt.) men det jeg tenkte: HVORFOR skal vi SKJERMES for det som for andre er deres VIRKELIGHET. HVORFOR skal VI ikke ta inn over oss LITT av det som faktisk SKJER der ute, som er LIVENE til de der ute, HVORFOR er det i det hele tatt en DISKUSJON rundt hvorvidt dette er for groteskt for oss å se, en FILM som vi skal se på i den trygge stolen vår, en FILM for oss som er VIRKELIGHETEN for andre. Altså: når jeg mener dette. Av hele meg. Hvorfor diskuterer da JEG med meg selv hvorvidt MIN virkelighet skal gjøres synlig eller fortsette å skjules?

Da jeg skrev søknad for å jobbe på psykiatrisk akuttpost på sykehuset her i Tromsø, var det noen som mente at jeg ikke burde skrive i søknaden at jeg selv hadde slitt med psykiske plager. Kanskje vil de ikke ha en som plutselig kan bli syk igjen? En "svak"? det jeg svarte til det var at: hvis de ikke vil ha meg for det, så vil ikke jeg jobbe for dem. Min far har også spurt om det samme i forbindelse med denne bloggen.. det er irreversibelt å legge seg selv ut på den måten. forteller jeg hemmeligheten er det ikke lenger en hemmelighet og hvor tragisk ville det ikke være om jeg senere i livet, ettersom de har et håp om at jeg skal bli velfungerende, skulle måtte møte motgang på grunn av at jeg var ærlig den gangen.. deler av meg har gitt samme svar: jeg har få prinsipper. fordi prinsipper krever at du er sikker i din sak, og jeg er en som ikke klarer å være standhaftig fordi jeg alltid må se alle nyanser i en sak og i tillegg være åpen for at det finnes fler enn jeg klarer å se.. ja, det er vel positivt? vel.. ikke når det gjør at jeg holder kjeft. I ALLE FALL. jeg har ett prinsipp, eller en påstand som ingen har greid å argumentere meg bort i fra, ÆRLIGHET og SANNHET. og slik er det nå med meg, at jeg har det slik jeg har det, og hvis det skal føre til motgang senere i livet, så får det gjøre det. Hvis noen ikke vil ha meg i sitt selskap (være seg jobb eller fest) på grunn av at jeg ikke har skjermet dem for sannheten, altså gått i mot mitt eneste prinsipp, at sannheten må ut uansett om den er stygg eller ikke til å bære. jeg sier altså: DEL!

men

så spør vennene mine meg om de kan gjøre nettopp det.. dele, da i sosiale mediers betydning, dele bloggen min på facebook.. dele den slik at alle kan se.. kolleger, venner, bekjente.. og jeg skjønner hvor brutalt dette er.. for et sykt "stunt" dette egentlig er.. for å bare bagatellisere hele meg. for det er ikke noe stunt. eller en vanvittig "ofring" for å følge mitt prinsipp. for jeg aner jo ikke hvilke reaksjoner som kommer, eller ikke kommer.. eller.. jeg har jo mine aninger. for eksempel jobben: EN ting er å ha vært "syk", men å i øyeblikket være frisk. da er det liksom en erfaring som folk kan godta at er verdifull og "konstruktiv". da jeg trodde jeg var blitt "frisk", eller i alle fall var på virkelig vei til å bli det, var det aldri slik at jeg hadde problemer med å være åpen om fortiden, det vil si.. bare om situasjonen og stemningen ga rom for det.

Så hvorfor ikke dele? Hva er det jeg ønsker å dele? Jeg ønsker jo å dele ALT. Deler er ikke nok. Jeg har jo beskrevet hvor viktig sannheten er for meg. Da er det to ting. KLARER jeg i det hele tatt å dele alt? Er det rett og slett mulig? For NOEN? Og hvis ja: har jeg krefter til å kunne gjennomføre det? Egentlig ikke. og hvis bare deler av sannheten kommer ut, så fører det bare til enda flere misoppfatninger, altså FORVRENGER det sannheten. Og jeg må være vitne til at det er JEG som forvrenger, i tillegg til alle tv-programmene og bloggene som «skjønnmaler» psykisk sykdom ved å bare pirke litt i overflaten av det som egentlig eksisterer av psykiske mareritt der ute, her inne.. da går det jo aldeles mot sin hensikt. Og jeg sitter igjen, akkurat likedan innvendig, med et knust indre OG med et knust ytre, uten at noen sannhet kom fram.

Men la oss da si at jeg faktisk klarer å formidle det jeg ønsker.. Jeg ønsker rett og slett å dele det som er et helvete. Som JEG er så skrekkelig vant til.. og som jeg har levd inni så alt for lenge, men som omverdenen kanskje ønsker å fortsette å skjermes for?

Så er det stemmen over alle stemmer.. den som sier meg.. hva er det du holder på med? Hvem tror du at du er? det er sikkert laget masse filmer og bøker som tar for seg dette.. hvem tror du at du er? som skal brette deg ut på den måten? Når andre går rundt og holder det inni seg? Hvem er du til å komme her og fortelle noen noe som helst? Skaff deg en utdannelse! Få deg tekniske ferdigheter! Lær deg å skrive! Det er ingen som bryr seg med det der som du har inni deg.. om DITT liv.. du er ikke den eneste med problemer. Nei.. jeg er ikke det. Hva skal jeg si til det? Jeg har mye å si til det. Men uansett hva jeg sier til det, så vinner den stemmen.



 

det uløselige paradokset: å forklare at man ikke klarer å skrive gjennom å skrive

Så var jeg allerede i gang med et nytt innlegg. Ikke fordi jeg har lyst til å skrive et til, ikke fordi jeg plutselig har fått krefter i meg til å gjøre det, men for å prøve å rette opp i det forrige jeg skrev. Siden jeg la ut det forrige har jeg prøvd å finne en måte å redigere det på. Jeg liker det ikke. Det innlegget. Jeg skriver ikke godt nok. Så godt som jeg vet at jeg KAN skrive. Jeg liker ikke det jeg så langt har greid å stabbe ned på "papiret" i dette innlegget heller. Men jeg liker ikke det som er inni meg. Jeg vil jo bare ha det bort. Og det jeg har tenkt er at "kan jeg ikke få det bort, så må jeg skjule det, slik at jeg i det minste kan være for andre, den jeg så sårt skulle ønske at jeg var: den glade og sterke, den muntre og lekne." Jeg ER jo dette.. JEG er det. Men JEG er død. Og så sitter jeg her og skriver (altså er i live i dine øyne) og skal prøve å få deg til å forstå at det er sant at jeg er død. At det jeg sitter og gjør, klarer jeg egentlig ikke. Det er jo umulig, det. Ja, det er nettopp det.. Og det er min store fortvilelse oppi det som er den reine "lidelsen". At jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få formidlet lidelsen, og på den måten få UT lidelsen. Det er et fengsel som jeg ikke skjønner hvordan jeg skal kunne bryte ut av. 

Jeg skulle så ønske at det var en annen person som kunne åpne denne bloggen.. At jeg hadde åpnet den da jeg enda var i stand til å holde fasaden. For så å gradvis la fasaden sprekke, eller ett eller annet.. For jeg vet at jeg ikke kommer til å bli akseptert. Bli akseptert som den jeg makter å være nå, eller den jeg ikke makter å være lengre. Jeg vet at jeg nok kommer til å framstå som sutrete og negativ, for de som ikke kjenner meg fra før, kanskje for de som kjenner meg fra før også, eller som tror at de gjør det. .."sutrete og negativ", altså det verste jeg kan framstå som. Om jeg i det hele tatt publiserer noe i redselen for å bli oppfattet som nettopp dette. Men jeg kan heller ikke opprettholde fasaden og dermed bagatellisere meg selv.. som jeg har gjort hele veien. Det går ikke lengre. Kroppen nekter. Så det har blitt til at jeg ikke sier noe som helst. Høyt. Stenger meg inne med det som er for stygt for andre å se. Dessuten vet jeg ingenting om blogg. Fordi jeg leser ikke blogger. Og det er en annen historie, eller egentlig samme historie.. kanskje klarer jeg å fortelle den en dag. Nå skal jeg bare publisere den teksten som jeg skrev i morrest (eller i ettermiddag som det egentlig heter for de som står opp på morgenen, eller står opp i det hele tatt), og håpe at det kan være nok foreløpig. Men skal jeg putte den inn i dette innlegget? eller skal jeg opprette et nytt? burde jeg ikke ha med bilder..? jeg klarer ikke å finne fram noen bilder.. alle bildene som bare er noen tastetrykk unna, men noen tastetrykk er for mye.. du klarer ikke engang spise, Silje!! du klarer ikke egentlig å skrive hvert ord du skriver. Hvordan er det til å tro?? Det er ikke til å tro. For du skriver jo. Hvert ord..

..nei, kanskje du ikke skal publisere dette innlegget.. forklare, forklare forklare.. kanskje er det umulig å få forklart?? hva med bare å sende ut det opprinnelige.. ikke være så redd?? hva har du å tape? du har jo allerede tapt alt.. selv om du trodde at du skulle vinne til slutt.. og selv om du ett eller annet sted ikke klarer å tro på at det virkelig er for sent, selv om det er det du kjenner i hele deg. nei. jeg publiserer dette. og så publiserer jeg det opprinnelige etterpå. ikke les gjennom dette nå, Silje. la andre heller gjøre det.

Så leste jeg gjennom alt igjen og igjen likevel. Uten å få det slik jeg ville ha det. Og nå gjør jeg like godt mine ord, min historie, enda mindre troverdig ved å gjøre enda en ting som jeg egentlig ikke klarer. Jeg legger ved et bilde. Et selvportrett som jeg egentlig ville bruke som illustrasjon til et eller annet bedre innlegg om jeg skulle skrive en gang i framtiden.. eller aller helst som illustrasjon til boken som jeg ville skrive. Nok. Tekst. Nå. Jeg legger ved dette bildet fordi det er det jeg har her nå, hentet fra min Instagramprofil (som for øvrig handler om turen min i Ecuador som jeg måtte avbryte. Det er også en annen historie, eller del av den samme så klart, men som ikke skal få plass her og nå). Bildet får tale for seg selv, til jeg (om jeg noen gang) klarer å lage en passende tale. Her er jeg:


 

Beskrivelsen

Jeg er så redd for å åpne denne bloggen.. hva om det bare forsterker vrangbildet av den ressurssterke og oppegående jenta? som liksom egentlig ikke har noe å klage over? som ikke trenger noe hjelp? Hva om det bare usynliggjør enda mer den jenta som så vidt har klart å stå opp fra sengen i dag (og i går og alle de andre dagene), etter all for mange timer I den, fordi hun MÅ spise den maten hun fysisk ikke får i seg, men som hun vet at kroppen trenger. Fordi hun ser hvordan vekten raser, hvordan kroppen FYSISK forfaller.. kroppen som hun har holdt i live i håp om at det skal våkne noe inni den etterhvert, om hun bare holder lenge nok ut. Jeg har ingen spiseforstyrrelse. Eller jo, det er jo en forstyrrelse nå. Jeg får ikke mat i meg. men det er bare et symptom på, eller en virkning av, den egentlige lidelsen, den udefinerbare, udiagnostiserbare, lidelsen som gjør at jeg akkurat nå er redd for å bukke under rent fysisk, at kontrollen er brukt opp. Jeg har skrevet et word-dokument, mange word-dokument, men ett som jeg har bestemt meg for å publisere. Likevel får jeg meg ikke til å gjøre det. Når det indre er forfalt, forfaller alt annet også. selv om jeg kjemper ALDRI SÅ MYE for å holde sammen bitene.

For eksempel har jeg brukt 3 timer på å skrive den lille beskrivelsen som ligger i hjørnet av bloggen. Her er notatene jeg gjorde meg, før jeg fant ut at beskrivelsen bare kunne inneholde 255 tegn:

1: Hvordan skal jeg få beskrevet denne bloggen. Jeg vil ikke egentlig at det skal være noen blogg. Jeg vil at det skal være en bok, eller en film. ikke bare enda en blogg. jeg leser ikke blogger. Men nå skal jeg altså skrive en. Jeg heter Silje T. Martinussen. Er 23 år. Burde jeg skrive det? Legge meg selv ut på den måten, med mitt fulle navn? Hele bildet jeg har skapt vil gå i grus. kanskje tør jeg ikke møte noen igjen om jeg er ærlig.. er ekte. og kanskje kommer jeg bare til å legge ut et eneste innlegg.. og forbli usynlig. i mangel på informasjon og tilbud har jeg vært nødt til å fungere som min egen behandler. jeg er uten diagnose og dermed uten hjelp. For ingen «diagnoser» passer på meg. og hver dag må jeg være vitne til alle..  

nei. prøver igjen:

2: Jente, 23. Ville skrive bok eller lage film. Måtte nøye seg med blogg som hun selv ikke leser. I enda et forsøk på å oversette det uoversettelige. På å diagnostisere det som aldri har blitt diagnostisert, kanskje fordi det ikke finnes noen diagnose, og dermed ikke hjelp.

3: Har prøvd å skrive denne beskrivelsen flere ganger nå. Alle er sikkert gode nok, men ikke tilstrekkelige for meg. Så jeg lar det bli med dette.

Nei. Hvordan skal jeg få presset alt inn i noen setninger? Det er umulig. 

4: Hva er dette? Hvem er jeg? Jeg skulle ønske «dette» var en bok og jeg skulle ønske «jeg» var en som hadde skrevet den. Jeg skulle også ønske at «dette» var en humorblogg og at jeg var en person som ikke nølte med å rope ut vitsene mine i tro på at alle ville digge dem. Jeg skulle også ønske at dette var en helt vanlig beskrivelse og at jeg var en som hadde det så enkelt at det var mulig å fatte seg i korthet. Jeg skulle også ønske at «dette» var et produkt av glede og at jeg hadde denne gleden. Hvorfor må jeg skrive denne bloggen? Det vil forhåpentligvis..   Hva det er? I dette øyeblikket ingenting, fordi jeg klarer ikke skrive en beskrivelse engang. Hva det blir? Kanskje ingenting annet enn enda en dum blogg som noen har åpnet uten å klare å fortsette på den. Jeg skriver denne bloggen med delen av meg som vet at jeg har så mye å si, eller allerede har sagt så mye som burde ha blitt sagt høyere, og holdes igjen av den som mener at jeg bare kan gi opp fordi jeg aldri kommer til å få oversatt det tilstrekkelig til omgivelsene uansett. Jeg kan ikke bare si det «som det er», fordi det finnes ikke noe språk for å beskrive det som er. Ingen diagnose som jeg passer inn i, ikke noe kapittel i psykologiboka som tar for seg meg, og siden jeg ikke passer inn i sykdomsbildet, er jeg altså "frisk". Jeg har levd et «perfekt liv», med gode foreldre, trygghet, evner og talenter. Alle forutsetninger for å ha det bra. Virkeligheten er den at jeg har hatt det motsatt. Har det motsatt. Og nå skal jeg altså ta steget ut, og fortelle om dette. På den siste plattformen jeg kunne forestille meg, blogg.

nei.. nei, nei.. dette går ikke.

5: Hei. Jeg heter Silje. Det er jeg som smiler til deg på gata. Som alltid har en spøk på lur. Som aldri gråter. Som aldri er sur. Det er jeg som har lilla hår og min egen stil og liksom «driter» i hva andre mener. Det vil si: Det var sånn jeg klarte å framstå. Nå klarer jeg ikke holde masken lengre, og jeg klarer heller ikke å ta den av. Jeg heter Silje og har skrevet denne beskrivelsen i minst ti ulike former før denne. Jeg vil ha ut sannheten, men en del av sannheten er også den at jeg ikke vil framstå som enda en «sutrer», enda en suring, enda en som lider litt av dette «flink pike»-syndromet eller hva. Det er derfor jeg begynner å skrive/snakke, men alltid ender opp med å tie. Jeg heter Silje. Hvorfor kan jeg ikke bare si det som det er: «Jeg har det helt forjævelig. Og sånn har jeg hatt det hele tiden mens jeg har klart å skjule det for alle dere.» Men jeg får meg ikke til å si det høyt, ikke uten et form for «unnskyld», eller en trang til å lette stemningen etterpå. Hvordan kan jeg «sutre» når jeg ikke er en sutrer? Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram her, eller hva jeg egentlig vil oppnå, men jeg vet bare at jeg må gjøre det uansett.

det blir alt for langt.. du får ikke fram det vesentlige.. hva er det vesentlige.?? til slutt ble det denne:

6: Hei. Jeg heter Silje. Det er jeg som smiler til deg på gata. Som alltid har en spøk på lur. Som aldri gråter. Som aldri er sur. Det vil si: Det var sånn jeg klarte å framstå. Nå klarer jeg ikke holde masken lengre, og jeg klarer heller ikke å ta den av. 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017
hits