det uløselige paradokset: å forklare at man ikke klarer å skrive gjennom å skrive

Så var jeg allerede i gang med et nytt innlegg. Ikke fordi jeg har lyst til å skrive et til, ikke fordi jeg plutselig har fått krefter i meg til å gjøre det, men for å prøve å rette opp i det forrige jeg skrev. Siden jeg la ut det forrige har jeg prøvd å finne en måte å redigere det på. Jeg liker det ikke. Det innlegget. Jeg skriver ikke godt nok. Så godt som jeg vet at jeg KAN skrive. Jeg liker ikke det jeg så langt har greid å stabbe ned på "papiret" i dette innlegget heller. Men jeg liker ikke det som er inni meg. Jeg vil jo bare ha det bort. Og det jeg har tenkt er at "kan jeg ikke få det bort, så må jeg skjule det, slik at jeg i det minste kan være for andre, den jeg så sårt skulle ønske at jeg var: den glade og sterke, den muntre og lekne." Jeg ER jo dette.. JEG er det. Men JEG er død. Og så sitter jeg her og skriver (altså er i live i dine øyne) og skal prøve å få deg til å forstå at det er sant at jeg er død. At det jeg sitter og gjør, klarer jeg egentlig ikke. Det er jo umulig, det. Ja, det er nettopp det.. Og det er min store fortvilelse oppi det som er den reine "lidelsen". At jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få formidlet lidelsen, og på den måten få UT lidelsen. Det er et fengsel som jeg ikke skjønner hvordan jeg skal kunne bryte ut av. 

Jeg skulle så ønske at det var en annen person som kunne åpne denne bloggen.. At jeg hadde åpnet den da jeg enda var i stand til å holde fasaden. For så å gradvis la fasaden sprekke, eller ett eller annet.. For jeg vet at jeg ikke kommer til å bli akseptert. Bli akseptert som den jeg makter å være nå, eller den jeg ikke makter å være lengre. Jeg vet at jeg nok kommer til å framstå som sutrete og negativ, for de som ikke kjenner meg fra før, kanskje for de som kjenner meg fra før også, eller som tror at de gjør det. .."sutrete og negativ", altså det verste jeg kan framstå som. Om jeg i det hele tatt publiserer noe i redselen for å bli oppfattet som nettopp dette. Men jeg kan heller ikke opprettholde fasaden og dermed bagatellisere meg selv.. som jeg har gjort hele veien. Det går ikke lengre. Kroppen nekter. Så det har blitt til at jeg ikke sier noe som helst. Høyt. Stenger meg inne med det som er for stygt for andre å se. Dessuten vet jeg ingenting om blogg. Fordi jeg leser ikke blogger. Og det er en annen historie, eller egentlig samme historie.. kanskje klarer jeg å fortelle den en dag. Nå skal jeg bare publisere den teksten som jeg skrev i morrest (eller i ettermiddag som det egentlig heter for de som står opp på morgenen, eller står opp i det hele tatt), og håpe at det kan være nok foreløpig. Men skal jeg putte den inn i dette innlegget? eller skal jeg opprette et nytt? burde jeg ikke ha med bilder..? jeg klarer ikke å finne fram noen bilder.. alle bildene som bare er noen tastetrykk unna, men noen tastetrykk er for mye.. du klarer ikke engang spise, Silje!! du klarer ikke egentlig å skrive hvert ord du skriver. Hvordan er det til å tro?? Det er ikke til å tro. For du skriver jo. Hvert ord..

..nei, kanskje du ikke skal publisere dette innlegget.. forklare, forklare forklare.. kanskje er det umulig å få forklart?? hva med bare å sende ut det opprinnelige.. ikke være så redd?? hva har du å tape? du har jo allerede tapt alt.. selv om du trodde at du skulle vinne til slutt.. og selv om du ett eller annet sted ikke klarer å tro på at det virkelig er for sent, selv om det er det du kjenner i hele deg. nei. jeg publiserer dette. og så publiserer jeg det opprinnelige etterpå. ikke les gjennom dette nå, Silje. la andre heller gjøre det.

Så leste jeg gjennom alt igjen og igjen likevel. Uten å få det slik jeg ville ha det. Og nå gjør jeg like godt mine ord, min historie, enda mindre troverdig ved å gjøre enda en ting som jeg egentlig ikke klarer. Jeg legger ved et bilde. Et selvportrett som jeg egentlig ville bruke som illustrasjon til et eller annet bedre innlegg om jeg skulle skrive en gang i framtiden.. eller aller helst som illustrasjon til boken som jeg ville skrive. Nok. Tekst. Nå. Jeg legger ved dette bildet fordi det er det jeg har her nå, hentet fra min Instagramprofil (som for øvrig handler om turen min i Ecuador som jeg måtte avbryte. Det er også en annen historie, eller del av den samme så klart, men som ikke skal få plass her og nå). Bildet får tale for seg selv, til jeg (om jeg noen gang) klarer å lage en passende tale. Her er jeg:


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

udiagnostisert

udiagnostisert

23, Tromsø

Hei. Jeg heter Silje. Det er jeg som smiler til deg på gata. Som alltid har en spøk på lur. Som aldri gråter. Som aldri er sur. Det vil si: Det var sånn jeg klarte å framstå. Nå klarer jeg ikke holde masken lengre, og jeg klarer heller ikke å ta den av.

Kategorier

Arkiv

hits