Fengselets voktere

Jeg har hele tiden skrevet. Eller rettere: dokumentert. På mobilnotater, i «dagbøker», på worddokumenter osv.. «dokumentert» fordi jeg aldri bare har skrevet for meg selv, alltid med et formål. For selv om jeg har vært aldri så langt nede, så har jeg alltid holdt en slags «kald» distanse til det hele, ikke bare utad, men også inni meg selv. Eller så har jeg bare prøvd å holde meg på utsiden, fordi det har vært for pinefullt der inne.. Uansett. Eller nei. Jeg ser her at jeg blir nødt til å forklare noe nærmere, som jeg egentlig ikke ønsket å forklare her, men som jeg ser at jeg må begi meg ut på likevel. For å gjøre det lettere å beskrive noe som helst senere. Dette:

Som det kanskje har kommet frem i tekstene jeg allerede har skrevet, er det en rekke stemmer inni meg, eller deler som hele tiden kjemper mot hverandre. Dette er alle MINE stemmer, og ikke slike stemmer som inngår i hallusinasjoner, bare for å oppklare en misforståelse før den oppstår.. eller.. i alle fall er det nå det jeg tror, at det er mine stemmer, men hvem vet.. jo, come an.. det er mine. Tror jeg. (29.01.17: Legger her til en oppklaring i ettertid da jeg har fått noen kommentarer med spørsmålet om jeg er schizofren. Det er ikke dette jeg vil skal bli oppfattet å være min lidelse. For det mener jeg blir feil. "Stemmene" jeg snakker om, er alle "mine" stemmer, eller tanker om du vil, fra MITT indre. Ikke hallusinasjoner, ikke stemmer fra en annen dimensjon. Slik jeg ser det. Jeg navngir dem for å kategorisere dem, i et forsøk på å lage en litterær billedgjøring av hvordan en diskusjon kan foregå i et sinn med alt for mange tanker, og hvordan disse tankene utgjør krigen som hele tiden foregår inni meg. Så har vi det på det rene. For jeg vil ikke at noen som leser dette skal sitte igjen med oppfatningen av at de nå har lært noe om det som legges inn i den vide båsen kalt schizofreni.) I alle fall har jeg klart å «identifisere» noen av disse delene som egentlig bare utgjør meg, men som har blitt tvunget opp i deler (hvorfor har jeg også en teori på, men det får komme senere). La oss ta for oss «delene»:

Den mest framtredende, det er sjefen, den som aldri er fornøyd og som ikke bryr seg med grunnene for at jeg ikke klarer å levere. Det skal leveres. Ferdig med det. Så har vi psykologen. Hun har svaret. Hun har løsningene. Ofte motsier hun sjefen. Men hun hører ikke på pasienten. Pasienten, ja.. den får ikke mye plass.. den hadde jeg faktisk ikke tenkt å nevne. Jeg kom ikke på den stakkaren der før jeg selv nevnte det i beskrivelsen av psykologen. Det er vel meg det, da. Den som bare ligger der. Og hører på hvordan de styrer. Og som har det vondt. Nok om pasienten, sier de. Fortell om oss!

..så: psykologen.. hun begir seg ut for å ville hjelpe meg, og hun er utrolig overbevisende med sin innsikt og fornuft, hun har jo også fulgt meg hele veien, så det skulle vel egentlig bare mangle at hun hadde snappet opp et par ting eller tre. Men på et punkt begynte jeg å tvile på henne. Jeg hadde stolt på henne fram til da, og er i dag usikker på om jeg burde høre så mye på henne eller ikke. Hva om HUN egentlig er monsteret?

Monsteret ja.. monsteret er ikke noe hyggelig beist. Det er han som forteller meg at jeg ikke er verd noe. At jeg ikke er skapt til å ha venner. At ingen kan elske meg om de finner ut hvor kjedelig og forferdelig jeg EGENTLIG er. Det er han som på det sterkeste fraråder meg å «prakke dritten min på andre», og som ETTER jeg likevel har gjort, trosset selveste MONSTERET, fnyser av støtten jeg får. «SE» sier jeg! Eller er det kanskje heller psykologen som sier det.. nei, jeg tror det er meg. «SE! Se, alle sier deg imot!» Monsteret: «Ja, Silje, jeg ser det.. det er fordi de ikke vet hvem du egentlig er. Bare gi de litt tid du, så vil de nok forstå at du ikke er verdt det.» Hva sier man til sånt?

Så har vi Moderen. Når jeg bruker ord som "kjære" eller "lille" om meg selv, eller beskriver sorgen over min ødeleggelse, så er det henne som snakker. Hun elsker meg og kan ikke skjønne hvorfor jeg må ha det som dette. Men hun er bare en mor. En mor som må se sitt barn lide. Fra sidelinjen. Og hverken psykologen eller monster hører på henne. Hun sier heller ikke så mye. Jeg prøver noen ganger å trøste henne. «Barnet», ja, det er vel den samme som pasienten, eller nei.. barnet er følelsene som ikke får slippe til.. barnet er uinteressant for denne forsamlingen. For alle andre enn Moderen så klart.

Så har vi Kjemperen. Den som springer rundt og prøver å få alle til å holde opp. Den som publiserer bloggen som alle de andre fraråder "oss" å gjøre med ulike hensikter. Den som bærer rundt på den døde kroppen, går fra dør til dør, stopper ikke opp. Denne kjemperen er en helt usannsynlig sterk type, som makter å finne optimisme i det mørkeste rom, som får døren i ansiktet, men går videre til neste selv med brukket nese. Denne kjemperen har reddet meg, eller prøvd. Nå er han utmattet. Og jeg er redd han er død.

På toppen av det hele har vi den stille observatøren. Den som observerer og noterer, som synes dette er først og fremst interessant (og bare interessant). Han er en kynisk liten jævel som tenker at denne lidelsen er noe han kan skrive om i boken sin en dag, men som ikke videre har noen medfølelse med den eller de han observerer, altså med meg. Dessverre er det også han her som forklarer situasjonen, til leger, til lærere, til venner og til behandlere. Men han er så distansert, så kynisk, at han klarer ikke å formidle smerten. Bare sine egne smarte refleksjoner. Og pasienten roper. Men observatøren snakker. Og observatøren imponerer. For jøye meg så observant han er! Og behandlerne gir ham "high five" og "lykke til" og sender han vel hjem.

Selv om jeg har vært aldri så langt nede, har jeg, med alle disse andre delene, dokumentert og analysert, ja, drevet en slags forskning på meg selv. Jeg, eller observatøren, har på en måte sett det slik at denne lidelsen, det er noe jeg bare skal komme til bunns i, noe jeg har fordi JEG enda ikke har knekt "koden". Det har aldri vært rom for å legge seg ned og synes synd på seg selv. Jeg har skrevet ned og dokumentert fordi jeg alltid har hatt en tro på at jeg SKAL komme meg GJENNOM dette. Og når jeg ER gjennom dette, så kan jeg lære andre hvordan jeg gjorde nettopp det. Jeg begynte for eksempel på noe jeg kalte for nettopp «Koden». Det skulle bli en bok etterhvert, var tanken. Da var jeg vel 17, tror jeg, eller var jeg 18, uansett så hadde jeg funnet ut noe sånt som dette: du kan ikke bestemme over virkeligheten. Du kan bare bestemme hvordan du velger å se den. For hvis virkeligheten bare er en rekke forestillinger (altså at det vi kaller for virkeligheten egentlig bare er summen av alle folks forestillinger og at vi dermed aldri kan vite hva som "egentlig" er der ute), så har du ingen reell makt til å endre på denne "virkeligheten", men ALL makt til å bestemme hvilke forestillinger som skal utgjøre DIN virkelighet. Noe slikt. Og så klart mer poetisk og filosofisk skildret. Jeg beklager til min fortidige meg for ikke å gjengi det slik som hun klarte å skildre det da. Poenget med denne måten å forstå virkeligheten på var uansett slik at jeg kunne tenke for eksempel dette: du vet ikke om hun er din venn. Det får du aldri vite. Men du kan forestille deg at hun er det og dermed gjøre henne til det. For eksempel. Dette kunne brukes om alt, og virket lovende der og da. Så lovende at jeg ikke trengte så mye hjelp fra «kjemperen» i en periode på kanskje noen uker. Men det dette egentlig var, var altså enda et forsøk på å håndtere min manglende tro på at noen kunne være min venn, virkelig.

Denne bloggen er enda et slikt forsøk. Men med en så svekket «kjemper», og med monster, psykolog og ikke minst sjef intakt, så er det.. EGENTLIG umulig å gjennomføre. Og jeg er redd for at observatøren skal fortsette å ta over denne bloggen som egentlig var ment å tilhøre pasienten, barnet, eller hva det nå er som er «meg».

2 kommentarer

Tora

28.01.2017 kl.23:58

Kan jeg spørre hvilken lidelse du har? Du snakker om ulike stemmer.. Vil det si at du er diagnostisert med schizofreni?

Utrolig tøft at du åpner deg om din virkelighet :)

udiagnostisert

29.01.2017 kl.00:23

Tora:Hallo. Var redd det skulle bli oppfattet slik. Hele poenget er at jeg ikke er diagnostisert. Eller. Aldri har blitt diagnostisert med en diagnose som jeg mener er riktig eller tilstrekkelig. Jeg er muligens ikke mulig å diagnostisere, med de diagnosene som finnes der ute. Når jeg har blitt diagnostisert har jeg altså bare blitt satt i en «bås», som ikke er min, i mangel på noe bedre. Diagnosen schizofreni har dog aldri vært foreslått, hverken av meg eller behandlere. "Stemmene" jeg snakker om, er alle "mine" stemmer fra MITT indre. Jeg navngir dem for å kategorisere dem, i et forsøk på å lage en billedgjøring av krigen som hele tiden foregår inni meg.

Skriv en ny kommentar

udiagnostisert

udiagnostisert

23, Tromsø

Hei. Jeg heter Silje. Det er jeg som smiler til deg på gata. Som alltid har en spøk på lur. Som aldri gråter. Som aldri er sur. Det vil si: Det var sånn jeg klarte å framstå. Nå klarer jeg ikke holde masken lengre, og jeg klarer heller ikke å ta den av.

Kategorier

Arkiv

hits