Seng

Skal her dele en tekst skrevet for en uke siden. Er som vanlig redd for å publisere den på grunn av en visshet om at folk kan anse det som sutring og gjentakelse.. men hvorfor skriver jeg denne bloggen? Jo, nettopp for å trosse oppfatningene som får meg, og andre, til å være redd for å være ærlige, og i redsel for å bli misforstått, tier vi.. For det er slik at hver dag for meg nå, er en gjentakelse av den forrige. Og selv om jeg skulle ønske jeg kunne si at denne beskrivelsen som kommer her ikke gjelder hver dag, så er det det den gjør. Her kommer beskrivelsen:

Jeg våkner opp. Eller kroppen min våkner opp. Klarer ikke se på klokken. Hvor mye har jeg sovet bort av denne dagen også? Det er lyst ute. Barnestemmer i det fjerne. Hadde håpet at lyset skulle kunne klare å fylle meg denne gangen. Nå inn. At det kanskje kunne være så enkelt denne gangen. Ved siden av meg ligger den halvspiste brødskiven min. Den som jeg tvingte i meg deler av da jeg våknet forrige gang, før jeg måtte tvinge meg inn i søvnen igjen. Søvnen. Det eneste stedet hvor jeg ikke kjenner smertene. Det eneste stedet hvor jeg kan glemme at jeg ligger i denne sengen fordi jeg ikke klarer å være andre steder, være til stede, være i live. Fordi hver gang jeg «våkner», lever jeg ikke. Så jeg legger meg til å sove igjen. I håp om at det jeg drømmer en dag skal bli virkeligheten.. at jeg kan stå opp.. og leve. Helt enkelt leve. Den ydmyke lille drømmen min.. som jeg ikke kan forstå er så mye å be om, men som jeg likevel ikke klarer å forlange.. Mitt eneste lille ønske, å få leve.

Jeg klarer ikke stå opp. Men jeg ligger ikke i koma. Jeg ligger i sengen. Men det er ingen sykehusseng. Jeg klarer ikke reise meg, men jeg har ikke kroppen full av gips eller virus. Snart kommer noen ned for å hente den gamle brødskiven, kanskje prøve å tilby meg noe annet, men det er ingen pleier. Det er ingen lege. Det er min far, eller mor, som jobber hjemmefra. Som prøver å jobbe, vel vitende om at datteren ikke klarer mer, at hun har gitt opp. Den sterke, sterke, datteren, som har kjempet og kjempet mot det som ikke kan bli, som ikke har blitt, sett av omverdenen eller teleskoper. En usynlig krig. En krig som hun har kjempet i troen på, nei i det tapre håpet om, at godheten en dag vil seire. Og nå er det ingen krefter igjen i henne. Men ja.. hun fortsetter. Det er sånn hun er. Datteren som fortsetter, selv om hun ligger der nede i sengen, selv om hun må tvinge seg inn i søvnen fordi det er det eneste stedet hun makter å være. Som i våken tilstand ikke bare blir pint av smertene, men som ikke makter sorgen over seg selv som død.

Smerter? Død? Jeg ligger ikke i koma. Jeg gjør ikke det. Men det betyr ikke at jeg ikke må holdes kunstig i live. Jeg holdes kunstig i live. Men ikke av en maskin på sykehuset. Jeg må holdes kunstig i live. Av meg selv. Og det har jeg gjort i ti år. Det er vanskelig å begripe. Kanskje er det umulig å begripe. Men det er sannheten. Den uutholdelige sannheten. Som jeg lar være å fortelle, fordi jeg ikke kommer til å bli trodd, fordi jeg ikke HAR blitt trodd.. Derfor har jeg måttet være min egen behandler. Min egen maskin. Men jeg er bare et menneske. Og nå har maskinen snart skrudd seg av også. Etter ti år, har den det.

Én kommentar

Elisabeth

30.01.2017 kl.23:20

"for å trosse oppfatningene som får meg, og andre, til å være redd for å være ærlige, og i redsel for å bli misforstått, tier vi.."

Nettopp. Når man ikke blir forstått, er det kanskje best å ikke si noe. Bare late som at alt er okei, at alt er "sånn som det skal være." Det er slitsomt når man i mange år har gått alene med tankene, alene med smertene, alene med uroen og alene uten og vite hva man egentlig "lider av." Er det sånn det er å ha depresjon? Men jeg føler meg ikke deprimert heller. Jeg vet ikke. Men jeg vet at du treffer noe med det du skriver. Ønsker deg alt godt <3

Skriv en ny kommentar

udiagnostisert

udiagnostisert

23, Tromsø

Hei. Jeg heter Silje. Det er jeg som smiler til deg på gata. Som alltid har en spøk på lur. Som aldri gråter. Som aldri er sur. Det vil si: Det var sånn jeg klarte å framstå. Nå klarer jeg ikke holde masken lengre, og jeg klarer heller ikke å ta den av.

Kategorier

Arkiv

hits