Fornuftens fengsel

Jeg liker ikke det forrige innlegget mitt.. jeg hadde håpet at jeg ikke hadde trengt å være så direkte.. at linjene mellom det jeg skriver skulle tale for seg selv. kanskje gjør de det også for noen selv om jeg ikke vet det. men det jeg ser er altså enkelte kommentarer og tilbakemeldinger som tyder på det motsatte. For eksempel: men HVA er din diagnose?? HVA er din lidelse? hele poenget mitt er jo at det ikke skal kunne svares på med ett ord. 

(bare for å nevne det: jeg har fått tilbakemeldinger og kommentarer som viser meg at noe likevel har nådd fram til noen også. så er det sagt.)

I alle fall så må jeg være tydelig med en ting: jeg klandrer ingen for at verden er som den er (hvis noen skulle oppfatte det slik ut fra forrige innlegg). det som kan oppleves som sinne, det er ren og skjær fortvilelse.. som jeg ikke makter å holde inni meg lengre. og snart kommer det bare ut som rene skrik. eller som ingenting. skjønner dere?? jeg skriver altså denne bloggen i visshet om at den dagen er like rundt hjørnet, og da må jeg ha noen ord å vise til, eller noen ord som andre kan vise til.. det er DET denne bloggen er. tankene mine, som jeg prøver å skyte ut, hulter til bulter, rett og slett i et desperat forebyggende tiltak! for det jeg prøver å si: dere kjenner meg som rolig og talefør. snart sitter jeg der og skriker. eller får ikke ut et skrik engang. og da kan dere i det minste vite noe om at det ikke alltid var slik. og kanskje på den måten også vite noe om hvorfor det er slik at noen ikke klarer å snakke. eller skrike engang. de som har "forsvunnet inn i seg selv", men kanskje egentlig sitter der på innsiden og roper NEI NEI til det som foregår rundt dem av behandling, behandling i beste tro og mening.

men hvor var jeg.. jeg vil ikke bli oppfattet som sint. men er det egentlig sinne? hvorfor er det ikke sinne? eller. hvorfor kan det ikke komme ut som sinne? for jeg er ikke slik. og det er også en del av hele bildet, og også en del av hele mitt problem. kanskje en kjerne. for slik er det: Selv om kroppen min har sinne i seg, kan jeg aldri slippe det ut. hvorfor? fordi fornuften min alltid rekker å gjøre meg oppmerksom på at det er ingen her som fortjener å bli kjeftet på. ikke "slemme" folk, ikke dårlige bøker, ikke en stol som står i veien.. selv om de kanskje gjør det, faktisk fortjener kjeften, så sier i alle fall fornuften til meg at det er ikke personen (eller stolen), det er situasjonen.. SELV når denne personen (la oss bare snakke om personen) er av typen som kjefter på meg fordi HAN ikke er klar over at det er situasjonen. og DET gjør meg heftig forbannet, når JEG ikke får lov å være urimelig av MIN fornuft. men så må jeg bite i meg også denne frustrasjonen, fordi fornuften min forteller meg igjen: det er ikke dette mennesket sin feil at det ikke vet bedre, at dette mennesket ikke er rammet av "innsikten" som forhindrer deg i å kunne rope.. altså: jeg rekker ikke å kjefte tilbake, før jeg blir stoppet av meg og min forbanna forståelse. slik har det vært så lenge jeg kan huske. derfor kjenner jeg med aldeles ikke igjen når folk snakker om sin bekymringsløse barndom, eller om en standhaftig og "bråkjekk" ungdomstid. "come an", sier de. "Du må jo ha slamret med noen dører, du også?" Men jeg har ikke det. og det er veldig ensomt.

Og ikke minst skaper det problemer i samtaler hvor man ikke vil framstå som en arrogant idiot som aldri kan si seg enig i at man har vært dum eller tankeløs. folk liker ikke sånt. eller de tror ikke på det. tror jeg. så jeg sier det ikke. men kan jo heller ikke lyve. det går i mot mine innebygde verdier. men verre enn at det skaper sosiale problemer, for en som anser seg å være av den meget sosiale sorten, det er jo det rent følelsesmessige. å ALDRI kunne få utløp for raseri og følelser, fordi fornuften hindrer deg. for jeg har vært gjennom både barndom og pubertet, rent kroppslig, med alle følelser som henger med.. men kroppens alder har ikke stemt overens med hodets. den 10 år gamle Silje har på en måte forklart den 5 år gamle hvorfor hun ikke fikk den isen. osv. og dermed kunne ikke 5-åringen reagere "naturlig". eller 15-åringen.. og i mangel på noen utvei, har følelsene blitt sendt innover. noe sånt.

(Bare for å møte kritikken før den kommer: De som har møtt meg ute på byen har kanskje en annen opplevelse, men nå snakker jeg om i edru tilstand, tilstanden hvor fornuften er intakt. ja.. alkoholen er en annen ting (som dreier seg om det samme): for meg har alkoholen vært det eneste stedet hvor følelsene har fått sluppet til.. hvor jeg har kunnet reagere "urimelig" (hvor "urimelig" for meg egentlig bare er det som er "naturlig") uten at hjernen har forhindret meg i å gjøre det. for å gjøre forklaringen kort: jeg har brukt å si at monsteret tar over når jeg drikker. drikker nok. det stemmer også. for jeg er ikke der. (jeg har som oftest såkalte "blackouts" hele kvelder). så monsteret får altså utløp for noe, men ikke jeg (siden "jeget" er det som faktisk opplever) som ikke er der. Det JEG får ut av det er å måtte gjøre opp for hva monsteret har funnet på, dagen etter, selv om jeg egentlig er uskyldig. for monsteret er altså følelsene mine som jeg nedtrykker, i edru tilstand (altså i sann tilstand) i troen på at det er til det beste, eller i troen fornuften min har på at det er til det beste.. nok om dette nå.)

så har det ikke bare vært følelsene som fornuften har vært et fengsel for. jeg har alltid fundert over livet, og over menneskene. allerede på barneskolen var jeg for eksempel meget skeptisk til teknologiutviklingen. tror du noen av de andre barna ville snakke med meg om det? nei. på ungdomskolen, der mørket også inntok kroppen min, kunne jeg ikke skjønne denne interessen av å henge med de populære bare fordi de var populære og siden det var det mine venner og omgangskrets var opptatt av, falt jeg av lasset. og siden mørket nå hadde inntatt meg så ble ikke akkurat gutteproblemer og pubertetsproblematikk noe jeg klarte å konsertere meg om.

det er dette jeg snakker om når jeg snakker om å ikke passe inn i verden. og se for deg å være inne i et rom du ikke føler deg hjemme i, med folk du ikke identifiserer deg med.. du blir engstelig og vil vekk. da kan du tenke deg om dette rommet er verden. DA kan man snakke uggenhet, da. ikke akkurat rart jeg har slitt med skjelving.

for å komme tilbake til grunnen for at jeg i det hele tatt begynte å skrive denne teksten: det forrige innlegget. der jeg prøver å formilde teorien om at grunnen til at jeg har det slik som jeg har det nå (og også har hatt det slik i alle disse årene) er det at jeg alltid har vært "klar over" at verden går i feil retning uten å kunne ha snakket med noen om det.. (misforstå meg rett.. jeg har snakket OM det med lærere og foreldre, mine kjære foreldre som alltid har vært over gjennomsnittlig interessert i å høre på barnet sitt, men aldri opplevd at de også ser det jeg snakker om, at de også har tenkt hva jeg har tenkt. i senere år har noen av mine venner, gjennom for eksempel studie, fått økt interesse for tema som jeg ville snakke med dem om for flere år siden.. og da er det på en måte for sent. ikke fordi jeg vil. men fordi jeg ikke kan hente tilbake entusiasmen og tankeprosessene jeg hadde på det tidspunktet jeg funderte over temaet. igjen blir jeg til "bedreviteren" som dreper stemninga HVIS jeg sier sannheten. men jeg vil ikke være "bedreviteren" eller drepe stemninga, så jeg forsøker å jatte halvveis med, forsøker å hente fram hva jeg tenkte på det tidspunktet, forsøker å glede meg over at NÅ snakker vi i det minste om det, men det blir ikke noe moro for meg.. det gir ikke meg noe.) 

så passer jeg ikke inn blant menneskene i systemet slik det er. det er ikke en "konklusjon" basert på følelse, det er basert på iherdige analyser, erfaringer og grubling, fornuft. og da har jeg ennå ikke nevnt andre bivirkninger av fornuften og "innsikten": for å si det kort: prestasjonsangst, på alle plan. og også enda flere.. men poenget mitt akkurat nå er i alle fall at nettopp på grunn av fornuften har jeg likevel aldri klart å bli sint på menneskene for det, ei heller verden.. ikke engang DET får jeg lov til! Fornuften: Ja, vel, så er vi destruktive, men så er vel det menneskets natur. vi kan ikke stoppe vitenskapen. vi kan ikke stoppe teknologiutviklingen.. og vi kan ikke alle sammen gå rundt og stille spørsmål til hvert steg vi tar. det er vel en overlevelsesmekanisme i oss, å hele tiden distrahere seg. enten man er klar over at man distraherer seg eller ikke. det er bare det at jeg KLARER ikke distrahere meg. jeg trodde jeg hadde klart det. men når du først kjenner dypet, så er det ingen vei tilbake. og nå har jeg enda en gang, på helt absurd vis greid å skrive enda en tekst.. med den forbanna fornuften min. som ennå klarer å snakke. som ennå klarer å holde LIVSFAREN i sjakk. i FULL visshet om at det ikke er lenge igjen før det sprekker. og JEG blir den hylende, hysteriske kvinnen som låses bak lukkede dører, skjermet for omverdenen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

udiagnostisert

udiagnostisert

23, Tromsø

Hei. Jeg heter Silje. Det er jeg som smiler til deg på gata. Som alltid har en spøk på lur. Som aldri gråter. Som aldri er sur. Det vil si: Det var sånn jeg klarte å framstå. Nå klarer jeg ikke holde masken lengre, og jeg klarer heller ikke å ta den av.

Kategorier

Arkiv

hits